I 1997 og 1998 ble 287 personer som da var til rusbehandling på institusjoner i Hedmark og Oppland vervet til et forskningsprosjekt. Forskerne som sto bak ønsket blant annet å undersøke den psykiske helsen blant pasienter med rusproblemer. Dette skulle bli ROP-I-studien, et unikt forskningsprosjekt som NKROP-stipendiat Arne Jan Hjemsæter nå viderefører i sitt doktorgradsarbeid.
ROP-studien er unik fordi den har svært lang oppfølgingstid. Gruppen med ruspasienter – kohorten – er blitt målt tre ganger, med mange års mellomrom. Første måling var i 1997/98, andre måling i 2004, mens Hjemsæter gjennomførte sin datainnsamling i 2015, 18 år etter den opprinnelige undersøkelsen.
– Vi vet lite om hvordan det går med ROP-pasienter på lang sikt. Jeg håper mitt arbeid kan gi noen svar, sier Hjemsæter.
Stipendiaten er spesialist i klinisk voksenpsykologi og har jobbet med rusbehandling ved Sykehuset Innlandet siden 2003. Han ble ansatt som stipendiat ved NKROP i september 2014. Hvis alt går som det skal, avslutter han doktorgradsarbeidet i september neste år.
Studiens deltakere
Da studiedeltakerne ble undersøkt første gang i 1997/98, var gjennomsnittsalderen 38 år. To tredeler var menn. Alle hadde allerede et langt rusliv bak seg; gjennomsnittlig lengde på rusmisbruket var 14 år. Halvparten av deltakerne hadde en alkoholmisbrukslidelse, de andre var utpregede blandingsmisbrukere. De hadde et problematisk bruk av rundt fire rusmidler hver.
– De brukte det de fikk tak i rett og slett, påpeker Hjemsæter.
ROP-I studien fant at ni av ti studiedeltakerne hadde en diagnostiserbar psykisk lidelse. Angst og depresjon var de vanligste lidelsene, men det var også noe psykoseproblematikk og alvorlig personlighetsforstyrrelse.
Lever kortere
Den skyhøye dødeligheten blant ROP-pasientene er Hjemsæters første og mest alvorlige funn. I 2015-versjonen av målingen deltok kun 91 av de opprinnelig 287 deltakerne. Noen ville ikke være med lenger, men hele en tredel av studiedeltakerne var døde 18 år etter første måling. Snittalderen på de døde var 55 år.
– Det betyr at gjennomsnittlig levealder for ROP-pasienter er nesten tre tiår kortere enn resten av befolkningen, understreker Hjemsæter.
I prosjektet skal han blant annet se nærmere på dødsårsaker. Utfra tidligere norsk og internasjonal forskning forventer Hjemsæter å finne forhøyet forekomst av overdoser og selvmord, men tallene fra hans studie er ikke klare ennå. Men han ser allerede at «hans» studiedeltakere har økt forekomst av somatiske plager.
– Vi snakker ofte om at ROP-pasienter har dobbel sykdomsbyrde med både rus og psykisk lidelse. Men sannheten er at de har trippelt opp. De har svært dårlig somatisk helse i tillegg til sine andre plager. Dette er en gruppe hvor nesten alle røyker, de er fysisk inaktive og de aller fleste har lav sosioøkonomisk status. De er samfunnets aller svakeste, sier Hjemsæter.
Hvem blir rusfrie?
Resultatene Hjemsæter nå har samlet inn, viser at rundt halvparten av ROP-pasientene er rusfrie i 2015, 18 år etter behandling. Den første av i alt tre planlagte vitenskapelige artikler ser på om det var noen kjennetegn ved baseline, altså ved den første målingen, som kjennetegner deltakerne som har oppnådd rusfrihet.
Funnene viser at det er den selvopplevde alvorlighetsgraden av symptomene i 1997/98, ikke diagnosen, som predikerer rusfrihet. Jo mer alvorlige personen selv opplevde at symptomene var for 18 år siden, jo mindre er sannsynligheten for at personen er rusfri i dag.
– Den kliniske implikasjonen er at vi må behandle de psykiske lidelsene. Rusbehandling alene er ikke nok for å oppnå rusfrihet, påpeker stipendiaten.
Han oppfordrer til å ikke ha ensidig fokus på diagnosene.
– Det er alvorligheten av de selvopplevde symptomene, ikke alvorligheten i diagnosen, som ser ut til å være viktig for prognosen for bruk av rusmidler på lang sikt, understreker Hjemsæter.
Utvikling i psykisk helse
Hjemsæters andre artikkel undersøker utviklingen i deltakernes psykiske helse. Hva skiller de som har høyt og lavt symptomtrykk over tid? Resultatene viser at de som fortsetter å ruse seg over lang tid opplever et høyere symptomtrykk fra de psykiske lidelsene enn de som ikke ruser seg.
Det mest interessante her er en klar kjønnsforskjell. Det er en mye klarere sammenheng mellom russtatus og alvorlighetsgrad av psykisk lidelse hos menn enn hos kvinner. Forenklet sagt har de kvinnelige ROP-pasientene det like dårlig psykisk på lang sikt enten de ruser seg eller ikke.
– Da blir spørsmålet om komorbiditet, altså samtidige lidelser, skal behandles ulikt hos kvinner og menn? Ulempen er at vi har svært få kvinner i studien, så dette er ikke et sikkert funn.
I sin tredje og siste artikkel, som ikke er ferdigskrevet ennå, skal Hjemsæter se nærmere på dødsårsaker. ROP-gruppen som helhet har forhøyet risiko for tidlig død, men fins det bestemte risikofaktorer? Og hva med de som overlever; fins noen faktorer som gir beskyttelse mot tidlig død?
Store endringer i psykisk helsevern
Hjemsæter mener at han som forsker på mange måter har kommet til dekket bord. Hans veileder, NKROPS forskningsleder Anne Landheim, var den som i sin tid planla og gjennomførte den første undersøkelsen.
– Ulempen med studien er at vi har høyt frafall. ROP-pasienter er en gruppe som er svært vanskelig å forske på. Mange forsvinner. Da får vi ikke sterke nok data, forklarer han.
Den lange oppfølgingstiden, som er den store styrken ved Hjemsæters studie, er også den store utfordringen. Mye har skjedd innen psykisk helsevern og rusbehandling siden 1997/98. Rusmisbrukere har fått pasientrettigheter. Tverrfaglig spesialisert rusbehandling er etablert. Helsevesenet er omorganisert. Det betyr at ROP-pasienter i dag kan ha et annet langtidsforløp enn pasientene som ble valgt på slutten av 90-tallet.
– Men vi er ikke på noen måte i mål når det gjelder å tilby god, integrert behandling. Derfor er det så viktig å få kunnskap om hvordan sammenhengen mellom rus- og psykisk lidelse utvikler seg over tid, mener Hjemsæter.