- Beklager at jeg ikke fikk tatt telefonen i sted. Kemneren ringte, nemlig.
Karl Bertil Nordland ringer meg tilbake, en halvtime etter avtalt tid.
- Jeg har ikke penger, men nå har jeg i hvert fall tid til å snakke med deg, sier han og ler den lune latteren sin.
Da vi først møter Bertil i filmen, er det gjennom et overvåkningskamera. Det fanger opp Bertil og en kompis som stjeler to malerier av den tsjekkiske kunstneren Barbora Kysilkova. Siden skal Bertil fortelle at han ikke husker noen ting av tyveriet. Han var ruset.
Under rettssaken, gjør Barbora noe uventet. Hun går bort til Bertil, og spør om hun kan få male han. Deretter utvikler det seg et varmt og uventet vennskap mellom de to. Når filmen slutter, er Bertil rusfri og studerer sykepleie.
Trodde han skulle dø
- Det var perioder i filmen der jeg både ønsket og trodde at jeg skulle dø, sier Bertil.
- Dette er en historie om hva som skjer når festen er slutt og det eneste du sitter igjen med er selvforakt og skam, og rusen er et symptom på det man sliter med. Men underveis i filmingen, skjønte jeg at jeg hadde mulighet til å fortelle en annen historie, sier han videre.
Historien han forteller, er en uvanlig suksesshistorie. Det er også en historie om håp, vennskap og om å se hverandre.
- Barbora ser meg, og jeg ser henne, sier Bertil, og understreker at han ikke er rusfri i dag på grunn av verken Barbora eller filmen.
- Jeg er rusfri på grunn av de valgene jeg selv har tatt, og de valgene jeg fortsatt tar, hver eneste dag, sier han.
Viktig med nye sjanser
Bertil forteller om flere runder med avrusning og behandling. Han forteller også hvor viktig det er ikke å gi opp.
- Jeg har fått lov til å prøve igjen og igjen, selv om jeg har feilet. Tidligere har jeg nok prøvd å bli rusfri av feil grunner, som at andre har ønsket det mer enn meg. Likevel har jeg lært noe hver gang. Ingen ting har vært forgjeves, sier han.
En sterk scene
En av de sterkeste scenene i filmen, er kanskje da Bertil ser Barboras portrettmaleri for første gang.
- Det var en voldsom følelse av å bli sett. Det har kanskje vært en mangel i livet mitt hele tiden. Når jeg ser det bildet, er det noe som treffer meg. Tenk at noen kunne ta dette stygge mennesket og gjøre det til noe så vakkert, sier Bertil.
Stolt og lykkelig
I dag jobber Bertil som rådgiver i Blå Kors-programmet "Steg for steg". Han har kjæreste og er stefar til tre barn. Han driver med bodybuilding, og studerer ved Norges Idrettshøgskole. Bertil forteller at han har delt livet inn i fire solide pilarer: utdanning, fysisk aktivitet, tilhørighet og familie, der mestring innen de fire områdene er et nøkkelord.
- Og så har jeg fått to, nye venner: Barbora og regissøren Benjamin.
- Er du stolt?
- Ja. Jeg er stolt av meg selv, og jeg er lykkelig. Jeg har gradvis klart å bli glad i meg selv, tilgi meg selv og tillate meg å bli elsket.
Høykultur møter lavkultur
Bertil er ikke den eneste som er stolt av det han har klart å utrette. Det er også filmregissør Benjamin Ree.
- Bertil går gjennom en stor reise i filmen, fra å være heroinavhengig og nesten bli knust i en bilulykke, til å ende opp der han er i slutten av filmen. Det er den mest imponerende opplevelsen jeg har hatt i hele mitt liv. Jeg klarer ikke en gang uttrykke hvor stolt jeg er av Bertil, sier Benjamin.
Benjamin jobbet med research om kunsttyverier, da han kom over tyveriet av Barboras malerier på nyhetene.
- Jeg syns det var interessant med kontrasten mellom det høykulturelle kunstmiljøet og det lavkulturelle ransmiljøet. Jeg ønsket i utgangspunktet å lage en ti-minutters dokumentarfilm, men filmen ble noe helt annet enn jeg hadde trodd, sier han.
Sterk ambivalens
Lars Lien, leder ved Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse (NKROP), har sett filmen, og tror måten Bertil ble sett på, er veldig viktig.
- Det at han ble sett for noe annet enn bare slampen, er veldig effektfullt. Kunstneren viser stor interesse for han og leter etter ressursene. Det var også interessant å se hvor mye hun fikk igjen, både som kunstner og som menneske. Hun lærer så mye av en person som i utgangspunktet er på utsiden av samfunnet, sier han.
NKROP-lederen forteller også at den sterke ambivalensen vi ser hos Bertil når han skal inn til behandling, er vanlig.
- De kan være veldig motiverte, men plutselig opplever de kjempeangst. I filmen får vi et innblikk i alt Bertil gjør for å unngå smerten ved å være på et sted der han ikke har kontroll. Det er sterke scener, sier han, og gir samtidig honnør til fengselet der Bertil sonet.
- Hans recovery var nok i stor grad knyttet til oppholdet i fengselet. Der fikk han både struktur og meningsfulle oppgaver. Det var viktig for han.
Les også: ACT-teamet reddet familien vår