APAS er et tverrfaglig team bestående av spesialister på målgruppen. Hovedmålgruppen er pasienter med etablert eller antatt alvorlig psykisk lidelse og forhøyet voldsrisiko av en slik grad at håndtering vil kreve omfattende ressursbruk. Mange av pasientene har skadelig bruk eller avhengighet av rusmidler.
APAS ligger under Lovisenberg DPS, og jobber med pasienter i bydelene Grünerløkka, Gamle Oslo og St.hanshaugen.
Av 51 pasienter i APAS, er 6 dømt til tvungen psykisk helsevern De har begått alvorlig kriminalitet, men er strafferettslig utilregnelig.
Syv ansatte
Lars-Andreas Kvisle er psykologspesialist og teamkoordinator ved Lovisenberg DPS, APAS. Han forteller at teamet består av én lege, to psykologspesialister, tre sykepleiere og én sosionom. I tillegg er musikkterapeut tilknyttet teamet.
- Mål for behandlingen kan være færre kriser, færre innleggelser, redusert symptomtrykk, mindre skadelig rusmønster, lykkes med å bo, bedret funksjon eller færre voldsepisoder, sier han.
Jobber to og to
Siden pasientene har forhøyet voldsrisiko, jobber teamet sjelden solo. Bortsett fra noen stabile pasienter der de har individuell terapi, jobber de alltid to og to i samtaler, ved medisinutdeling og hjemmebesøk.
- Vi prøver å avgrense faren ved å holde avstand, og bruke de virkemidlene vi har, som er innleggelse og medisiner. Tid er også viktig. Vi er vant med å bli avvist. Har vi en avtale med en pasient, og ser at dette ikke er en god dag, backer vi ut og prøver igjen dagen etter. Hvis vi skulle gjennomført alt når det passer oss, ville vi framprovosert mange situasjoner, sier Kvisle.
Ulik tolkning av instruksen om samarbeid
De ansatte i teamet ber ofte politiet om bistand. Da er det tre instanser i politiet de forholder seg til: operasjonssentralen, det operative politiet og politiets psykiatrigruppe.
- De to siste er vi fenomenalt fornøyde med. Operasjonssentralen er vi ikke fornøyde med. Det er en åpen konflikt mellom psykiatrien i Oslo og operasjonssentralen. Det bunner i ulik tolkning av instruksen mellom politi og helse. Hovedproblemet er at når vi vurderer at vi trenger bistand fra politiet, velger de å gjøre en selvstendig vurdering. Deres policy er ofte at vi skal forsøke selv først sier Kvisle.
Les også: Ønsker pilotprosjekt Sikkerhetshjem
Vepsen som irriterer
Mange av de oppgavene teamet gjør, er repeterende. For eksempel når de drar hjem til pasienten for å gi depotmedisin.
- Vi kommer tilbake gang etter gang og gjør noe pasienten har gitt uttrykk for at han ikke liker. For noen kan vi kanskje oppleves som vepsen som irriterer ved at vi fortsetter å gjøre noe pasienten er uenig i, sier Kvisle, og fortsetter:
- Pasientens frustrasjon bygger seg opp fra gang til gang. Sånn det er nå, skal vi først prøve selv å gå inn i disse situasjonene som vi vurderer som risikable. Ofte må vi gi opp, og komme tilbake med politiet dagen etter. Pasienten ser et mønster der vi først kommer alene, så kommer vi med politiet. Pasienten skjønner at skal han få gjort noe med dette, må han gjøre det når vi kommer alene, før vi kommer med politiet, sier han.
Ble truet med kniv
Det var nettopp det som skjedde 14. januar i fjor. Teamet var hjemme hos en pasient som var under tvungent psykisk helsevern for å gi en depotinjeksjon med antipsykotiske legemidler. Pasienten truet teamet med kniv. Alle de fire ansatte måtte løpe for livet. Én av dem ble stukket.
- Det gikk bra den gangen, fordi vi er godt forberedt og på vakt, sier Kvisle.
- Men når det er så krevende å få gjennomført poliklinisk behandling, hadde det kanskje vært bedre å gjøre det under rammene av en institusjon, sier han videre.
Les også: Hva kan vi lære etter et drap begått i psykotisk tilstand?
Roser samarbeidet med politiet
Kvisle forteller at når de først får bistand fra politiet, er politiet kjempeflinke.
- De er rolige og behersket og vi har et godt samspill. Noen ganger leder politiet an, andre ganger fører vi an og politiet trygger situasjonen bare ved sin blotte tilstedeværelse. Selv om vi også har situasjoner der politiet må bruke makt, sier han.
To grupper under psykisk helsevern
Petter Hovstø, etterforsker i psykiatrigruppen ved politiet i Oslo, forteller at de er en dedikert gruppe bestående av etterforskere og påtalejurister. Gruppen jobber mot et utvalg av pasienter som antas å være utilregnelige. Mange er dømt til tvungent psykisk helsevern.
- Vi skiller mellom to grupper: De som omtales som samfunnsskadelige eller plagsomme, og de som antas som farlige og som begår veldig alvorlige voldshandlinger, sier Hovstø, og forklarer videre:
- For den første gruppen, de som er plagsomme, er det et krav om svært høy frekvens for kriminelle handlinger for at de skal kunne dømmes til tvungent psykisk helsevern. Det er også et krav om at andre tiltak skal være forgjeves forsøkt eller uhensiktsmessig. For den andre gruppen, de som antas som farlige, er det ikke krav til høy frekvens, der er det nok med ett tilfelle.
Les også: Samhandling - en vanskelig øvelse
Helt avhengig av godt samarbeid
Siden politiet ikke har noen tiltak å tilby disse pasientene, må de jobbe med å finne løsninger som kan få bukt med kriminalitet uten å gå om en dom. Her ligger det tverrfaglige samarbeidet med kommunen og helsearbeidere veldig sterkt.
- Vi samarbeider en del med APAS, og jeg opplever det som veldig fruktbart, sier Hovstø.