Statistikk fra politidistriktene viser at antallet politioppdrag, som er knyttet til psykiatri og bistand til helsevesenet, har økt med rundt 44 prosent mellom 2016 og 2020. Mulige årsaker kan være redusert antall sengeplasser, økt antall innleggelser, kortere oppholdstid, at pasienter ofte er sykere når de legges inn enn tidligere og økt bruk av rusmidler.
Det økende samarbeidet gir behov for å presisere når helsetjenesten alene kan transportere og håndtere pasienter, og når det er behov for assistanse fra politiet.
Les også: Jobber med noen av Norges farligste - Samarbeid er helt essensielt
Redusere risiko
Et overordnet perspektiv eller mål i samhandlingen er at situasjoner blir håndtert på en slik måte at den reduserer risiko for pasient, profesjonelle fagutøvere og eventuelle tredjepersoner. Samtidig som bruk av makt må være forholdsmessig ut fra ut fra situasjonenes art.
I dag samarbeider politiet mest med helse i situasjoner der helse beslutter tvungen psykisk undersøkelse eller innleggelse på tvang. Andre situasjoner der politiet må bistå, er ved transport mellom fengsel og institusjon, der pasienten skal til sykehus eller legevakt og er truende, voldelig eller utgjør risiko, og der pasienten motsetter seg transport.
Les også: Samhandling - en vanskelig øvelse
Tre viktige områder
Solveig Brekke Skard, faglig rådgiver i NKROP, trekker frem tre områder NKROP vektlegger i høringssvaret:
1. Situasjoner bør håndteres på en mest mulig skånsom og ikke stigmatiserende måte. En bør generelt ha en avventende holdning, bruke tid og såkalt “vente ut”.
- I en tilspisset situasjon, kan politiet “vente ut” og søke å etablere en dialog med aktuell person, og fortrinnsvis samarbeide med personer som kjenner pasienter godt, om mulig. Dersom en unødig konfronterer en ofte livredd og ustabil pasient, kan det oppstå situasjoner der politiet må utøve alvorlig vold, ofte i selvforsvar, uten at tredjeperson er truet, sier Skard.
Dette kan for eksempel gjelde der en syk person kan være bevæpnet og antas å ville forsvare seg, men der situasjonen ikke vurderes å utgjøre en akutt risiko.
- Dersom det foreligger alvorlig risiko for tredjeperson, for eksempel en gisselsituasjon eller en voldelig pasient som det ikke er kontroll på i offentlig rom, vil politiet følge egne rutiner for å sikre situasjonen, sier Skard.
2. Godt og kontinuerlig samarbeid mellom politi og helsetjenesten.
- Samarbeidet mellom politi og helse må arbeides med mellom de konkrete situasjonene som krever samhandling. Det er vanskelig å få til et godt samarbeid midt i en krisesituasjon hvis det ikke er forberedt og arbeidet aktivt med på forhånd. En må ha felles kunnskap om og forståelse for rammebetingelser og lovverk, avklarte roller og oppgaver. Samarbeidsavtaler, felles kompetanseutvikling og regelmessige samarbeidsmøter, kan være nyttige verktøy, sier Skard.
3. Kompetanse og kompetent handlingsorganisasjon
Kompetansen hos både politiet og helsepersonell varierer. Systematisk og gjerne felles kompetanseutvikling vil kunne bidra til å sikre mer kompetent håndtering av risiko og potensielle voldssituasjoner.
- Økt kompetanse blant helsepersonell i å vurdere voldsrisiko og håndtere situasjoner med risiko for vold og bruk av vold, vil kunne bidra til at de kan håndtere situasjoner uten bruk av politi. Men samtidig vil jeg presisere at det er viktig å opprettholde skille mellom politi og helsetjeneste når det gjelder å utøve makt og vold overfor pasienter utenfor institusjon. Dette må tillegge politiet og ikke helsetjenesten, sier Skard.
Les også: Ønsker pilotprosjekt Sikkerhetshjem