Når det gjelder personlighetsforstyrrelser, skal man verken stigmatisere eller normalisere, påpekte Øyvind Urnes, overlege og leder av Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri på årets ROP-dag. Stigmatisering er uheldig for hvordan pasientene oppfattes av samfunnet og hjelpeapparat, men man skal heller ikke normalisere lidelsen ved å tenke «slik er vi alle». Da risikerer pasientene at deres problemer ikke blir tatt på alvor.
Se foredraget: Øyvind Urnes: Oppdatert kunnskap om personlighetsforstyrrelser
Vokser ikke av seg
– Borderline trekk kan identifiseres fra 12-13 års alder, og predikerer store problemer senere. Dette er ikke noe tenåringene «vokser av seg», fremhevet Urnes.
Han understrekte gjentatte ganger hvor viktig det er å gripe inn tidlig, og viste til at det er store helsegevinster ved å sette i gang tiltak hos barn, ungdommer og unge voksne før de psykiske problemene «får satt seg.»
Les også: Vil gripe inn tidlig
Fire områder
For å få diagnosen personlighetsforstyrrelse, ser man på fire områder:
Følelser - omfang av følelsemessig respons.
Impulskontroll
Interpersonlig fungering- tillit, åpenhet, konflikt med andre
Tankesett. Hvordan man oppfatter og forstår seg selv.
Diagnosen gis hvis det er betydelige vansker på to av områdene, som fører til lidelse og nedsatt funksjon. Det er typisk at vanskene oppstår i relativt tidlig alder, og at ungdommene vokser seg inn i mer alvorlige problemer.
Les også: Livet var svart eller hvitt
Typer personlighetsforstyrrelser
De tre vanligste personlighetsforstyrrelsene er:
Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline). For denne gruppen fins det evidensbasert behandling.
Engstelig/unnvikende personlighetsforstyrrelse. Personer i denne gruppen strever med å involvere seg i relasjoner. Det kan være utfordrende å finne gode behandlingsprogram.
Dyssosial/antisosial personlighetsforstyrrelse. Per i dag fins det ingen evidensbasert psykologisk behandling som har effekt på denne personlighetsforstyrrelsen. Derimot fins det effektiv behandling for tilleggsproblemer som er svært vanlige i denne pasientgruppen, som angst, posttraumatisk stressyndrom og ruslidelser.
– I dag er vi mer opptatt av hvor godt pasientene fungerer enn hva slags personlighetsforstyrrelse de har, sa Urnes.
Les også: Mot ny klassifikasjon om personlighetsforstyrrelser
Arv og miljø
Man regner med at rundt 10 prosent av befolkningen har en personlighetsforstyrrelse, men på ruspoliklinikker og i fengsel er forekomsten mye høyere – rundt 70 prosent.
Hvorfor personlighetsforstyrrelser oppstår har opptatt forskere i flere tiår. Urnes heller mot en biopsykososial forståelse, hvor genetisk sårbarhet og oppvekstmiljøet tillegges stor vekst.
– Personlighetsforstyrrelser er en kompleks utviklingsforstyrrelse. Noen er født med et sårbart temperament. Hvis de i tillegg opplever utrygg tilknytning, kan det være uheldig for personlighetsutviklingen, forklarte Urnes.
Les også: Personlighetsforstyrrelser endres over tid
Rus erstatter tilknytning
Mange pasienter med personlighetsforstyrrelse har en samtidig ruslidelse. Det kan blant annet forklares med at rusmidler virker direkte på belønningssystemet i hjernen og påvirker tilknytningsadferd, ifølge Urnes.
– For noen vil rusmidler erstatte tilknytning, påpekte overlegen.
Se ROP-TV: Sigmund Karterud: Rus og personlighetsforstyrrelser
Krevende behandling
En av de store utfordringene i behandling av personlighetsforstyrrelser er at pasientene ofte har en desorganisert tilknytning. De stoler ikke på andre, har vansker med å være fortrolige. Desorganisert tilknytning kan være svært krevende i gruppeterapi.
– Pasienter med personlighetsforstyrrelser må som oftest ha individuell terapi i tillegg til gruppeterapien. De trenger individualterapi for å kunne holde ut og lære noe i gruppeterapien, sa Urnes.
Se ROP-TV: Nina Arefjord: Hvordan jobbe med personlighetsvanskene i mentaliseringsbasert terapi?