Helse- og sosialarbeidere i ambulante og oppsøkende helsetjenester, er den enkeltstående yrkesgruppen med høyest risiko for å bli utsatt for yrkesrettet vold i Norge. Økningen av voldsproblematikk i psykisk helsevern og rusomsorg kan sees i sammenheng med skifte fra døgnbaserte til oppsøkende og ambulante tilbud.
Les FAFOs rapport: Vold, trusler og trakassering i helse- og sosialsektoren
- Ved oppsøkende arbeid, jobber man utenfor miljøer der man har kontroll. I en klinikk, blir pasienten observert døgnet rundt. Man har kontroll på rusinntak, og man kan lett plukke opp endringer. Det kan man ikke i oppsøkende tjenester. Da kommer man hjem til noen, uten å ane hva som har skjedd siden man var der sist, sier Jan Aasen, psykiatrisk sykepleier og faglig rådgiver i Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse (NKROP).
Observere og vurdere
- Vanligvis gjør man en retrospektiv risikovurdering av brukeren. Man ser tilbake på hva som har skjedd før, hvor mye vedkommende ruser seg, om det er diagnoser, tidligere voldshendelser, trusler, psykoser og hvor sannsynlig det er at denne personen vil utøve vold i fremtiden, sier Aasen.
Dette er en lineær tenkning ved risikovurdering. Når man jobber oppsøkende, vil man i tillegg støte på et helt sett med andre risikomomenter.
- Man trenger risikovurderinger og strategier for å forutse og håndtere mange ulike typer risikosituasjoner. Hvordan er dagsformen? Har pasienten selv vært utsatt for vold siden sist? Er vedkommende ruset, eller abstinent? Dette er ting man ikke vet, og man må gjøre en risikovurdering der og da. Man må samle informasjon basert på observasjon og gå varsom inn, samtidig som man vurderer hva man kan gjøre noe med. I oppsøkende tjenester har man som regel svært begrensede ressurser å spille på i håndteringen av aggresjon og vold. Medikamenter, mekaniske tvangsmidler og alarmer finnes ikke utenfor avdelingene, sier Aasen.
Psykologspesialist Per Isdal: - Jeg vil få rusbehandlere til å bli glade i vold
Etterlyser mer og bedre opplæring rundt vold
Så, hvordan kan man sikre gode og trygge tjenester? Det har Aasen en klar formening om:
- Opplæring, øvelse og trening.
- Det er lite og usystematisk opplæring rundt vold og hvordan man tar vare på både seg selv og brukeren i slike situasjoner. Å jobbe med vold er utrolig krevende. Det er veldig skummelt, og man kan bli både sint og livredd. Ofte har man ikke tydelige prosedyrer, og vet ikke hva som forventes av en. Man skal klare å regulere seg selv i møte med brukeren. For å mestre det, må man øve, sier Aasen, og legger til at det ikke holder kun med teori.
- Man kan lære teorien, og forstå den, men når man er i en situasjon der man er utrygg og redd, kan det være vanskelig å mestre det man har lært. Kanskje er det en fordel å ha jobbet inne på en avdeling først. Da får man erfaring med å regulere egne vanskelige følelsesopplevelser i trygge omgivelser, sier han.
Trenger praksis
Aasens uttalelser støttes av en studie om vold og trusler utført av Arbeidstilsynet. Den viser at ansatte mangler nødvendig opplæring og praksis for å jobbe med vold og trusler. Studien peker også på at jobb med ROP-gruppen, krever spesifikk kunnskap som ikke kan læres kun teoretisk, men som må øves på gjennom praksis.
VR-teknologi, er en type opplæring Aasen har stor tro på.
- Gjennom VR-teknologi (virtual reality), eller XR-teknologi (extended reality), kan vi simulere scenarioer som påfører oss de følelsene vi kjenner på når vi er i en vanskelig situasjon. Da kan vi øve på å takle å være redde i trygge omgivelser sier Aasen.
Må se pasientenes perspektiv
Aasen er også opptatt av at man ser brukerens perspektiv. Mange ROP-pasienter lever et liv i kaos med vold og kriminalitet som en del av hverdagen. Mange har tidligere erfaringer med vold både som utøver og offer.
- De som ikke er traumatiserte før de utvikler avhengighet, ender ofte opp med traumer fra rusmiljøene. Studier viser at mange av dem som har en ruslidelse, har vært, eller er involvert i vold, sier Aasen, og påpeker at vi må møte vold med kunnskap, undring og forståelse.
- Det flytter oss fra å jobbe mot pasientens atferd til å jobbe med pasientens mestringsstrategier. Vi må huske på at mange er svært redde og sårbare når de er aggressive. Pasienten er gjerne like redd for hjelperen som hjelperen er for pasienten.
Norsk forskning: Voldsutøvere har ofte selv blitt utsatt for vold
Bør være et tema før det smeller
Aasen anbefaler at man snakker med pasienten om vold, og lager en mestringsplan sammen med pasienten. Mestringsplanen er pasientens egen plan for affektmestring og adferdskontroll ved aggresjon.
- Vold må være et tema lenge før det smeller. Vi må ikke være redde for å snakke med pasienten om aggresjon, vold og voldsrisiko. Bare da kan vi finne ut hvordan vi best kan hjelpe pasienten, og få et samarbeid der begge parter kan føle seg trygge, sier han.
Behov for kompetanseheving innen rus og vold? Læringsressurser innen integrert behandling av rus- og voldsproblematikk.