- Vi vet at ensomhet er skadelig, og ekstra skadelig for dem som bærer en tung bør fra før. Det er mye kraft i det å ha et sosialt fellesskap, og flere folk som har blitt rusfri oppsøker tidligere miljøer for å få menneskelig kontakt, selv om det betyr at problemene vender tilbake. Hvis man ikke har et sosialt fellesskap, hjelper det lite at man sitter hjemme alene og er rusfri, sier Dagny Adriaenssen Johannessen. Hun er førsteamanuensis ved Institutt for sosialfag, OsloMet. Hun har blant annet forsket på recovery etter spillavhengighet og rusavhengighet.
Hun tror det kan være skambelagt å stå frem som venneløs og ensom. Det er en svært utsatt posisjon å sette seg selv i, og denne skammen begrenser menneskers ønske og vilje om å oppsøke fellesskap når det er det de trenger.
- Det koster nok mye å oppsøke miljøer der en vet at andre har lignende erfaringer som en selv. Også koster det enda mer å åpne seg for miljøer der man ikke vet om andre har samme erfaring. Man er i en veldig sårbar posisjon når man strekker hånden ut. Frykten er at ingen tar deg imot, sier Johannessen.
Blir tatt imot
Heldigvis opplever mange å bli møtt på en god måte når de først åpner seg, og ikke med fordømmelsen de fryktet.
- Vi er der for hverandre når noen er sårbare og åpner seg opp. Vi er nok ganske inkluderende på individnivå, selv om vi ser en dreining mot individualisert tenkning i vårt samfunn. Der har vi mye å lære av mer kollektivistisk orienterte samfunn, sier Johannessen, og legger til at negative holdninger forsvinner ofte når vi blir kjent med hverandre.
- Vi vet at det er negative holdninger i befolkningen til visse grupper, som mennesker med psykisk lidelse eller rusavhengighet. En av de tingene som motvirker og bygger ned stigma er nettopp å omgås mennesker som ekskluderes av fellesskapet, og se at vi er like, sier forskeren.
Les også: - Bra at folk ikke helt vet hva recovery er
Vær varsom ved omtale
Johannessen er opptatt av hvordan vi omtaler visse grupper i samfunnet, og hvordan det er med på å forsterke utenforskap og stigma.
- Jeg blir noen ganger ganske sjokkert over hvordan folk og samfunnsgrupper omtales. Måten visse grupper omtales, gjør noe med fellesskapets syn. Det skaper noen forestillinger om hvem de er før vi i det hele tatt har sagt hei, sier hun.
Kommentarfeltene er heller ikke alltid hyggelig lesing, og er en temperaturmåler på hva vi tenker som fellesskap.
- Det som skrives her har stor betydning for dem som defineres inn i disse gruppene, og hva de tenker om seg selv og sin plass i samfunnet, sier Johannessen.
Jørgen G. Bramness kronikk om verbal ubetenksomhet: Det finnes ikke rusmisbrukere
Ulik forståelse av hva som er problemet
Johannessen forteller at helsetjenesten og hjelpeapparatet ofte er mer opptatt av selve rusmiddelet enn det sosiale behovet. Kanskje prøver de å avhjelpe noe brukeren på sin side ikke ser på som problemet.
- Jeg opplever at mennesker med alvorlig eller tidligere rusproblematikk ikke syns selve rusmiddelet og dets betydning er så viktig. Det kan hende at hjelpeapparatet og de som tjenestene er til for, har ulik forståelse av hva som er problemet og hva de trenger hjelp med, sier hun, og legger til at det er noe man kanskje ikke kommer unna.
- Helse- og omsorgsapparatet må ha noe å orientere seg rundt og beskrive som problemet. Jeg tror ikke det lar seg gjøre å rigge et system som fullt og helt tilrettelegger tjenestene etter hver og ens individuelle ønsker og behov. I hvert fall ikke i de døgnkontinuerlige tjenestene hvor mye av innholdet er planlagt allerede før man kommer dit.