Heroin kom i bruk som rusmiddel i Norge rundt 1980 og de eldste brukerne er i dag i 50-60-årene. Mange av dem har allerede fått aldersrelaterte sykdommer som rusfremkalt demens, nyresvikt eller betennelse på hjerteklaffen. I 2012 døde 60 rusbrukere i aldersgruppen 35-44 år, mens aldersgruppen 45-54 år toppet dødsstatistikken med 71 dødsfall i denne gruppen (tall fra SSB).
– Bør behandles som andre gamle
Virksomhetsleder Ragnhildur Nielsdottir på Enga i Kirkens Bymisjon er i tvil om det egentlig er behov egne, spesialtilpassede sykehjemsavdelinger for rusavhengige: – Oslo har åpnet to sykehjemsavdelinger for rusavhengige og det sies at de to stedene har ledig kapasitet. Dermed kan vel ikke behovet være så stort? undrer hun. – Personlig tror jeg at når folkene våre er kommet så langt at de er sykehjemskandidater, så er rusavhengigheten ikke lenger aktiv, og dermed har de ikke behov for egne steder. Jeg har snakket med sykehjemmet ved siden av oss som er drevet av Bymisjonen. De sier at når den rusavhengig er blitt pleietrengende pasient på sykehjem så er de ikke noe «vanskeligere» en andre, eller trenger et annet tilbud enn du og jeg. Hvorfor kan de ikke på dette stadium behandles som alle andre med en alvorlig sykdom, hvorfor skal de da fortsatt holdes fast i russektoren? spør Ragnhildur Nielsdottir.
Mange eldre på Gatehospitalet
Gatehospitalet, som drives i regi av Frelsesarméen og er et lavterskeltilbud for rusmisbrukere i Oslo, tar imot mange av de eldre rusmisbrukerne. – Vi tar imot de tyngste rusmisbrukerne, fra 30 år og oppover, forteller daglig leder Liv-Bente Nilsson. – Vi tror ikke miljøet er heldig for de yngre brukerne, sier hun og forteller at de har pasienter opp til 50-60 år. Hit kommer de og får behandling for sår og infeksjoner, underernæring og kroppslig kollaps. Eller for å få fullført behandlingen som har vært gitt på sykehuset. For en tid tilbake søkte Gatehospitalet om 14,5 millioner kroner til hospice for å tilby de eldre og døende et sted å være den siste tiden. De ble ikke bønnhørt
Nå håper Frelsesarmeen å kunne utvide sitt eksisterende tilbud med sju sengeplasser fra neste jul. Daglig leder og sykepleier Liv-Bente Nilsson legger ikke skjul på at hun er skuffet:
– Vi forstår dem bedre
– Det hadde vært fint om vi kunne ha bygget opp et hospice her for de dårligste rusbrukerne. Mange av dem bor på gata og er redde for ikke å ha ei seng å ligge i når livet ebber ut. – Vi kjenner ofte bedre til rusbrukernes livssituasjon enn det offentlige helsevesen gjør. Derfor skulle vi så gjerne kunne tilbudt dem en hospice-plass her i trygge omgivelser og blant personale som har erfaring med denne pasientgruppen, sier hun.
Slik ble det ikke. I stedet planlegger Frelsesarmeen å utvide antall sengeplasser på Gatehospitalet med en ekstra avdeling. Dette forutsetter at de får finansiell støtte til driften. Får de det skal sju nye sengeplasser stå klare innen desember i år.
Sporer opp pårørende
Liv-Bente understreker at tanken aldri har vært å drive spesialistvirksomhet ved Gatehospitalet. – Blir de for syke, henviser vi dem til spesialisthelsetjenesten. Det vi hadde håpet var å drive et hospice hvor vi kunne gi lindrende omsorg i livets sluttfase. Mange av brukerne har mistet kontakten med sine nærmeste. Når det lir mot slutten, kommer ønsket om å rydde opp etter seg gjerne frem. Frelsesarmeen har sterk kompetanse på å spore opp folk. Vi kjenner også ofte bedre til brukernes livssituasjon enn det offentlige helsevesen gjør. Det er synd vi ikke får bruke den kunnskapen og erfaringen til å skape gode og trygge rammer rundt et liv på hospice, sier hun. - Mange brukere ønsker ikke å dø på sykehus hvor de føler seg som et fremmedelement, og de er redde for å dø alene. Vi har likevel ikke gitt opp håpet om at behovet for et hospice for døende rusavhengige skal bli sett og hørt.
Hun får følge av lege Karim Sayed som sier at mange sykehus opplever substitusjonsbehandlingen som vanskelig. – Gatehospitalet har lang erfaring med dette og vurderingene er blitt litt enklere når det gjelder å finne god og adekvat smertelindring, sier han.
Redde for å dø alene
Kari Gran, som driver kafeen Møtestedet i regi av Kirkens Bymisjon, forteller at mange av gjestene er opptatt av sykdom og død. -De lever med livets realiteter så tett innpå seg. De har ofte mistet noen, de er redde for å dø selv og de har en sorg over å ha en kropp som er sliten, sier hun. – Frykten for å dø alene sitter i dem. Når de er så dårlige at de blir sendt på sykehus, har det hendt de har spurt om vi kan være der når de dør. Vi kan ikke love det, men vi kan besøke så mye vi får til.
I løpet av én dag kan 200 personer komme innom Møtestedet – åtti prosent er rusbrukere. – Vi får stadig eldre rusbrukere fordi de får mer behandling enn tidligere. Når de kommer opp i årene, strever de med de samme alderdomsplager og alderssykdommer som oss andre – i tillegg til de rusrelaterte. Siden dette ikke dreier seg om gamle mennesker i vanlig forstand, får ofte rusen skylden når folk ser at de surrer litt, kanskje tisser på seg. Men det kan jo også være demens.
– Rusavhengigheten avtar
På Vålerenga i Oslo ligger Enga med sine 35 heldøgnsplasser av lang varighet. Beboerne er i aldersgruppen 40-76 år, flesteparten er i midten av 50-åra. - Noen av beboerne våre opplever å få alvorlige sykdommer og forstår at slutten nærmer seg raskt. De kan være redde for smerte, men gir samtidig uttrykk for en lettelse over å bo hos oss, sier virksomhetsleder Ragnhildur Nielsdottir. – Her kan de bo inntil pleiebehovet blir så omfattende at de må flytte til et sted med døgnkontinuerlig helsepersonell på vakt.
Hennes erfaring er at rusavhengigheten avtar når beboerne blir svært somatisk svekket. – De blir gamle mennesker med behov for geriatrisk pleie. Da får de plass ved et av kommunenes sykehjem og utmerket opphold der.
Stort pleiebehov, men for unge til sykehjemsplass
Ragnhildur Nielsdottir mener den virkelige utfordringen kommer dersom en rusavhengig som er for ung til å bli tildelt sykehjemsplass, trenger omfattende pleie. – Pleiebehovet knyttet til somatiske lidelser hos beboere i russektoren øker. Dette merkes godt også på Enga. Flere får pleiebehov på nivå med det vi tradisjonelt har tenkt på som sykehjemstjenester. De er fortsatt aktive i sitt rusinntak og mobile nok til å skaffe seg rusmidler, samtidig som de har stort pleiebehov og ikke kan være på vanlige omsorgsinstitusjoner. Vi trenger å få avklart hvilken sektor som skal få de nødvendige ressursene til å dekke tjenestebehovene til denne gruppen, påpeker Nielsdottir.