Johan Lothe har flere dommer bak seg, og snublet hver gang på vei ut. Han hadde egentlig planlagt å bli uføretrygdet, for da ville han få en sikker lønn. Slik ble det ikke. I dag er Lothe daglig leder i WayBack, en ideell stiftelse som arbeider for innsattes tilbakeføring til samfunnet. Vendepunktet skjedde da han etter sin siste dom var aktiv i Nettverk etter soning.
- Etter en stund tenkte jeg, som vanlig, at her gidder jeg ikke være. Så, en dag var det noen som ringte og lurte på hvordan det gikk med meg.
- Vi savner deg, sa de.
- Jøss, savner de meg, tenkte jeg overrasket.
- Kan du ikke komme ned en tur, da?
- Jo, det kan jeg, da. Siden dere savner meg. Det skal da ikke stå på meg, tenkte jeg. Så dro jeg ned, og fortsatte egentlig å være der. Etter hvert begynte jeg å hjelpe til litt. Det er jo kjedelig bare å være mottaker av tjenester. Jeg fikk høre at jeg gjorde en bra jobb og at jeg var bra for miljøet der. Da skjønte jeg at det jeg hadde savnet, og det jeg hadde behov for, var tilhørighet, sier Lothe.
Viktig med tilhørighet
Nettopp det med tilhørighet, og anerkjennelse, mener Lothe er viktig. Kanskje det aller viktigste.
- Når man kommer fra et rusmiljø, og skal bygge nytt nettverk, er det veldig viktig å bli anerkjent. Det aller beste er kanskje å få den anerkjennelsen på en jobb der man er skattebetaler, men det er helt greit å være nest best også. Man kan fint få den anerkjennelsen fra en frivillig organisasjon eller et annet sted der man kan bidra, sier Lothe, som tror det kan være lurt å ta det gradvis.
- Man trenger ikke jobbe 37 timer i uka i en lønnet jobb fra første dag. Det er en del som får tilbakefall fordi de føler at de ikke mestrer å være i en jobb. Det blir for mye, og man blir helt utslitt, både fysisk og psykisk, sier han.
Les også: Bytter ut fengsel med båtpussing
Viktig å ufarliggjøre arbeid
- Mange synes også det er skummelt å jobbe, sier Lothe. Da er det viktig å ufarliggjøre det.
- Det er vanlig å kjenne på at man ikke er god nok. Selvtilliten er langt nede, og man føler at det står narkoman i panna på en. Man lurer på hva man skal gjøre på jobben, hvordan man skal oppføre seg, hva man skal prate om i lunsjen. Man har kanskje vært på toppen av rangstigen i et kriminelt miljø, og plutselig føler man seg helt på bunnen.
Lothe understreker at alle er forskjellige, og at det er viktig å ha forskjellige tilbud. Likevel mener han mange kan ha godt av å komme ut på en vanlig arbeidsplass i stedet for en tilrettelagt.
Tips til arbeidsgiver
Lothes tips til arbeidsgivere som ønsker å gi folk med bagasje en sjanse:
- Still de samme kravene til arbeidstakeren som man gjør til alle de andre. Ikke gjør forskjell.
- Ta gjerne noen en til en-samtaler og hør hvordan det går.
- Vær litt ekstra oppmerksom. Det er ofte de små tingene som teller. Ta den telefonen og si at vedkommende er savnet dersom han eller hun har vært borte.
- Vis at den ansatte kan være åpen med deg. La det være rom for å si ifra dersom ting er litt vanskelig.
- Det kan være fint med en fadder eller en mentor som man kan snakke med, og der det føles trygt å be om hjelp.
Tips til arbeidstakeren
Til den fremtidige arbeidstakeren, har Lothe følgende tips:
- Det er viktig å ha noen å snakke med, enten på eller utenfor arbeidsplassen.
- Vær åpen med arbeidsgiver om bakgrunnen din. Det er veldig slitsomt å gå rundt og være urolig hver dag for at noen skal finne ut at du har vært narkoman.
- Mange som kommer fra fengsel eller rusbehandling, er vant med mye oppmerksomhet og ros og en klapp på skulderen hver gang man gjør noe bra. Det får man ikke alltid på en arbeidsplass. Det betyr ikke at man ikke gjør en god jobb.
- Tro på deg selv, du får til mer enn du tror. Se deg i speilet hver morgen og si: Dette får jeg til. Jeg er en alright person. Vi er veldig flinke til å dra oss selv ned i søla.
- Og til slutt: Ikke drikk deg full og sloss med sjefen på julebordet.
- Nei, det siste der må du ikke skrive. Selv om det er sant, humrer Lothe.
Les også: Trenger alternativer etter soning