Erfaringer fra amerikanske ROP-team er at det å implementere ROP-tjenester er mer komplekst og tidkrevende enn å sette andre tiltak eller tjenester ut i livet (se: Nye ROP-tjenester kan bli en suksess). Stor gjennomstrømning av personale, vaklende ledelse og usikkerhet om fremtidig finansiering er vanlige startvansker for ROP-team og -tjenester, ifølge internasjonale undersøkelser.
Deler på forpliktelsene
Samhandlingsteamet i Bærum nærmer seg ettårsdagen. Kvalitetsleder Bror Just Andersen ved Bærum DPS har ansvar for evalueringen og kjenner seg bare delvis igjen i forskernes beskrivelse av hvilke vansker det er vanlig å støte på når en implementerer team-tjenester til ROP-brukere.
Samhandlingsteamet i Bærum startet opp 1. januar 2012. Med støtte fra Helsedirektoratet skal det utvikle og prøve ut en forpliktende samhandlingsmodell mellom Bærum kommune og DPS Bærum, for blant annet å sikre personer med ROP-problemer en langsiktig og trygg tilknytning til tjenesteapparatet.
Ansatte innenfor psykisk helse- og rustjenester i Bærum kommune og fra spesialisthelsetjenestene innen psykisk helsevern og rus, arbeider sammen i et samhandlingsteam. Teamet er forankret i Psykiatrisk Rehabiliteringspoliklinikk i Bærum og består av til sammen 13 medarbeidere fra ulike tjenestesteder som får frigjort tid tilsvarende 4,4 stillinger for å delta i prosjektet.
De ansatte i teamet har fast arbeidsplass innen psykisk helse og rustjenesten i kommune og DPS, boligkontoret i kommunen og i NAV Arbeid. Gjennom et felles journalsystem kan de jobbe parallelt med brukere eller pasienter som er innskrevet i teamet. Bror Just Andersen deltar ukentlig i møter med teamet. Gjennom møtene, og ved å overvåke kvalitetsindikatorer, har han fått bekreftet at måten Bærum har utviklet og organisert arbeidet, har medført få startvansker.
Sterk forankring
Forstadskommunen til Oslo har en relativt stor gruppe med sammensatte problemer som ikke møter til polikliniske timer, eller som ikke blir stabile.
– Vi var usikre på om vi skulle opprette et nytt ACT- eller samhandlingsteam med en forhåndsdefinert målgruppe, eller om vi skulle utvikle en struktur for å gjøre det lettere å fange opp de med alvorlige psykiske lidelser og rusproblemer som ikke klarer å nyttiggjøre seg de ordinære tjenester, uavhengig av type diagnose. Vi valgte det siste, sier Just Andersen.
Han ønsket å forankre tilbudet i eksisterende tjenester og redusere risikoen for at det ble et tjenestetilbud som kommer og går.
– Vi vet at målgruppen har behov for langvarig oppfølging: En tjeneste som ikke overlever neste års budsjett, er en bjørnetjeneste, sier kvalitetslederen. Prosjektet gjør det mulig for deltakerne i teamet å sette av tid til å jobbe mer fleksibelt med klienter og brukere, uten hensyn til regler for hva som er eller ikke er refusjonsberettiget, og med mye mer samhandling seg i mellom.
– Slik smører og forsterker vi systemene, så de blir i stand til å yte det personene har krav på og behov for. Når vi jobber skulder ved skulder, blir lederne i alle enhetene kjent med oss og ser nytten av det vi gjør. Hver dag. Slik vi ser det, er dette den beste måten å sette målene om psykisk helse og rustilbud i et folkehelseperspektiv, ut i praksis.
Ikke en ny stol
Verken teamets klinikere eller Bror Just Andersen, som har bakgrunn fra psykologisk forskning, så noen hensikt i å definere strenge inklusjonskriterier for å få tilbud fra teamet.
– Enkelt sagt vil vi nå de som ikke søker eller klarer å nyttiggjøre seg de hjelpetilbudene som DPS-et og kommunen har fra før. Billedlig sagt er målet å snekre en lang benk i stedet for nye stoler – som det er så lett at pasientene faller mellom!
Det første året har teamet fått henvendelser om tre til sju nye, mulige brukere hver eneste måned; til sammen i overkant av 90 de første 12 månedene. Mange er meldt inn fra politiet, 50 følges opp av teamet.
– Hvorfor så få?
– Vi skriver ikke inn personer som har en behandlerkontakt fra før. Det er mer formålstjenlig å revitalisere en gammel kontakt enn å etablere en ny, sier Just Andersen.
Han forteller at brukerne representerer et vidt spekter av tilstander og lidelser, fra psykoselidelser (20 prosent) til personlighetsforstyrrelser og sammensatte rus- og psykiske lidelser. Fire av fem har alvorlige rusproblemer, sju av ti har problemer med å holde på en varig bolig, og ni av ti er uten arbeid.
Ledelsesforankring
Bror Just Andersen svarer rungende ja på spørsmål om Bærum-teamet innfrir det som synes som et suksesskriterium i startfasen: god forankring i ledelsen.
– Forankringen var helt avgjørende i planleggingsfasen og har vært en svært viktig faktor i etableringsfasen.
– Er fremtiden usikker?
– Samhandlingsteamet i Bærum er mindre avhengig av ny finansiering ved prosjektperiodens utløp enn andre modeller ville vært. Vår målsetting er at dette ikke skal være et tidsavgrenset tilbud. Om brukerne ønsker det og evalueringen er positiv, kommer vi til å være der for brukerne også etter at perioden med delvis statlig finansiering er over, sier han.
Særnorske implementeringsutfordringer
Etableringen har likevel budt på noen utfordringer.
– Det handler om god prosjektledelse, tid, trykk og ressurser i planlegging og oppstartsfase. Vi har arbeidet med å finne motiverte ansatte, få plass til felles opplæring og kompetanseutvikling, å finne lokaler til ”samhandlingsverksted”, å skaffe utstyr, og å skaffe ansatte i spesialist- og kommunebaserte tjenester delt tilgang til journaler og dokumenter. Men etter om lag ett år er alt dette på plass, konstaterer han.
Når han skal lede arbeidet med å måle effekten av Bærum-teamet, vil ikke Just Andersen legge hovedvekt på å måle etter tro-til-modell-skalaer, slik det er vanlig i mange amerikansk-baserte team-modeller.
– Vi vektlegger i større grad endring i funksjonsnivå og vil blant annet benytte tall på innleggelser, aktivitetsdata, endring i bosituasjon, rusmiddelmisbruk, beskrivelser av brukernes funksjonsnivå og kriminalstatistikk. Vi planlegger dessuten å gjennomføre en bruker-spør-bruker-undersøkelse. Det vil gi oss nødvendig forståelse av om vi dekker det lokale behovet eller ikke, opplyser Just Andersen.
– Er det ikke viktig å vite om virksomheten ligger nær eller fjernt fra faglige anbefalinger?
– Jo, i evalueringen har vi lagt oss tett opp til den nasjonale evalueringen av ACT-team, og vi skal bruke relevante elementer derfra både i forhold til diagnostikk og fra skalaene. Men Samhandlingsteamet i Bærum er i seg selv et modell-utprøvningsprosjekt. Å få brukernes tilbakemeldinger på om dette er en type tilbud som de kan nyttiggjøre seg eller ikke, er viktigere for oss enn å hente kunnskap om hvorvidt tilbudet er tro overfor en modell eller ikke! Etter vår mening er det avgjørende å ha en klar definisjon av målgruppe og målsetting med en fast ramme, men stor fleksibilitet innenfor dette. Teamorganiseringen er på den annen side en suksessfaktor i forhold til det å stå i tunge og vanskelig saker.
– Og hva sier brukerne?
– Vi har bare så vidt startet rekruttering av brukere til effektevalueringen, så vi har ikke mål på brukertilfredsheten ennå. De tilbakemeldingene vi har fått er imidlertid svært positive, og det er fint å vite at ingen hittil har valgt å bryte kontakten med oss.
Fakta
Helsedirektoratets kartlegging "Mennesker med alvorlige psykiske lidelser og behov for særlig tilrettelagte tilbud" (2008), anslår at det er 4 til 5000 personer i Norge med alvorlig psykisk lidelse i kombinasjon med rusmiddelmisbruk og andre problemer, som tjenestene bør tilrettelegge bedre for.
Fra 2009 til 2014 bevilger direktoratet årlig 50 til 100 millioner kroner til forpliktende samarbeidsmodeller som kan nå og samhandle rundt denne målgruppa.
Samhandlingsteamet i Bærum er ett slikt tilbud, opprettet 1. januar 2012.
Teamet er et samarbeidsprosjekt mellom kommune og DPS i Bærum. Alle team-medarbeidere er ansatt i spesialisthelsetjenesten og kommunen, men har omdefinerte arbeidsoppgaver.
Team-medarbeiderne benytter en oppsøkende og pågående tilnærming, arealuavhengig praksis og har som mål at pasientene får tilpassede tjenester i det ordinære tjenesteapparatet med fokus på bosituasjon, levekår, arbeid og nettverk. De får også psykiatrisk behandling eller rusbehandling etter individuelle behov.
Evaluering av prosjektet skal avklare om en slik modell er formålstjenlig og bør bli varig.