Elisabeth Fossmo Lien, russpesialist i FACT Nord-Gudbrandsdal og Anne Lise S. Hagen, case manager i teamet, startet gruppen sommeren 2021. Den besto av elleve foresatte til seks unge.
- Vi møttes fast en og en halv time annenhver uke, og var en fin blanding av både menn og damer. Det var veldig lite fravær, og det var viktig for alle å møte opp hver gang. Det ble ikke det samme dersom noen var borte. Da var det noe som manglet, sier hun.
Åpen agenda
Møtene hadde en åpen agenda, og det viktigste var å treffes og snakke sammen og dele erfaringer. Hva hadde skjedd siden sist? Deltakerne fortalte at de syntes det var fint at de ikke måtte forberede noe eller prestere. De trakk også frem kontinuitet på lederne, trygghet og forutsigbarhet på antall, sted, tid og strukturen på gruppa som noe som var viktig for dem.
- Noen ganger hadde vi litt undervisning i forskjellige temaer som medavhengighet, skader ved rusbruk, grensesetting og liknende. Både psykologen, psykiateren og brukerspesialisten i teamet var inne og snakket, sier Lien.
Les også: Manglende kartlegging av pårørende
“Min sønn ble lurt inn av din sønn”
Otta er en liten plass der alle kjenner alle. Lien forteller at ikke alle pårørende var like glade i hverandre i utgangspunktet.
- Det var litt sånn: “Min sønn ble lurt inn i rusmiljøet av din sønn.” Det var mye sinne mellom noen av familiene, og noen nektet å komme hvis andre var der. Men så fant de ut at de satt i samme båt, og at de kunne hjelpe hverandre i stedet, sier Lien.
Etter hvert fikk deltakerne en tett og fin kontakt. De ble en sammensveiset gjeng som engasjerte seg i hverandres unger. Hele gruppa møttes også utenom gruppetilbudet, og arrangerte både sommerfester og julebord sammen.
- Vi i teamet ble godt kjent med dem, og vi opplevde at terskelen for å ta kontakt ble lavere fra begge sider.
Lønnsomt å ta vare på pårørende
Lien er overbevist om at samfunnet sparer mye penger på å ta bedre vare på pårørende.
- Pårørende blir ofte utslitt og sykemeldt. Mange sliter med både fysiske og psykiske plager. Det er mye søvnproblemer og muskel- og skjelettsmerter. Noen har også økonomiske problemer etter å ha hjulpet barna med gjeld, sier hun og kommer med et eksempel der pårørendegruppa ga god hjelp til noen av deltakerne.
- Det var noen som gikk i behandling, men som sluttet etter at de begynte i pårørendegruppa fordi de syntes gruppa ga dem nok.
Les også: Slampoesi om møtet med helsevesenet
Må ha noen ildsjeler
For å starte en pårørendegruppe, mener Lien at man er helt avhengig av ildsjeler som drar det i gang.
- Man må virkelig brenne for det man driver med. Og så må man være fleksibel og være villig til å jobbe litt overtid. Vi hadde gruppene mellom klokka fire og halv seks på ettermiddagen, sier hun.
Etiske dilemmaer
Noen etiske spørsmål dukket opp underveis. Spesielt rundt pasientene, og om de måtte godkjenne at de snakket om dem i gruppa.
- Vi var veldig nøye på at vi som fagpersoner ikke snakket om pasientene. Pårørende har lov til å snakke sammen om hva de vil. Noen av pasientene syntes nok det var litt dumt i begynnelsen, at foreldrene skulle dra på disse møtene og snakke om dem. Kanskje var de litt redde for å bli utlevert. Men dette er en pasientgruppe som ofte har nok med seg selv og der rusen står i sentrum, så etter hvert tror jeg ikke de brydde seg så mye om det, sier Lien.
Les også: Unge pårørende har nesten dobbelt så dårlig psykisk helse som andre unge
Har tatt livet tilbake
Gry Hege Schweinsberger har vært med i pårørendegruppa fra første dag. For henne har det betydd mye å snakke med andre i samme situasjon.
- Jeg har lært meg å ta mesteparten av livet mitt tilbake. Jeg har lært å si nei for å klare å leve selv, sier hun.
Schweinsberger slet blant annet mye med skyldfølelse. Var det hennes skyld at sønnen hennes hadde blitt rusmisbruker?
- Det har vært veldig nyttig å høre hvordan andre tenker og hvordan de har gjort ting. Jeg skjønner at jeg ikke er alene om å ha disse tankene og følelsene, og jeg skjønner nå at det ikke er min feil. Jeg har ikke tvunget sønnen min til å bli rusmisbruker. Det begynte å synke inn etter mange samtaler med de andre i gruppa, sier hun.
Skjønte ikke hvor mye hun slet
Det tok lang tid før Schweinsberger klarte å kjenne etter hvordan hun hadde det, og ikke minst, å sette ord på det.
- Det har vært så mye fokus på sønnen min, og jeg fortrengte mine egne problemer og følelser. Jeg skjønte egentlig ikke hvor mye jeg slet selv. I denne gruppa har det vært fokus på oss som pårørende. Etter et år i gruppa, klarte jeg å kjenne på og si hvordan jeg egentlig hadde det, sier hun, og legger til at hun også har blitt flinkere til å sette grenser.
- Tidligere tenkte jeg at jeg bare måtte stå i det og hjelpe ham. Etter noen måneder klarte jeg å slå av telefonen om natta. Da begynte jeg å sove litt bedre. Man kan ikke stille opp 24/7. Da blir man ødelagt selv.
En trygg arena
Schweinsberger forteller at hun har mange gode folk rundt seg, men at hun ikke kan prate med dem om alt som har med sønnen å gjøre.
- De beste vennene mine vet jo om en del, men jeg forteller ikke alt til dem. Jeg vil ikke være til bry. Og så får man ofte svar som at: “Hadde det vært min unge, så hadde jeg bare gjort sånn og sånn.”
- Det har vært veldig godt å få være med i pårørendegruppa. Det har vært en trygg arena der vi har grått og ledd sammen, og der vi har visst at det vi snakker om ikke blir fortalt videre. Det er veldig synd at gruppa er avsluttet, men vi har vært heldige som har fått disse to årene, sier hun.