I dag er hun en engasjert, friskmeldt skattebetaler, som gjerne vil dele sin historie med andre.
– Selv på mine verste dager i dag, har jeg det bedre enn mine beste dager før, fortalte 31-åringen på konferansen «Kosthold for kropp og sjel» i Elverum nylig.
Åse Line ble i barndommen sett på som et vanskelig barn. Men på innsiden gjorde hun alt i sin makt for å overleve.
– Jeg var impulsiv og destruktiv. På det verste var jeg inn og ut av akutten. Andre foreldre så på meg som en dårlig påvirkning, men jeg brukte alle ressursene jeg hadde på å overleve. Jeg husker lite fra barndommen nå, men det positive jeg husker er at jeg holdt på med svømming på nasjonalt nivå. Resten av tiden fikk jeg stort sett beskjed om å skjerpe meg, forteller hun.
Se video med Åse-Line Baltzersen fra ROP-dagen 2017
Mat var et ikke-tema
– Jeg likte ikke mat, syntes det smakte æsj. Jeg spiste rett og slett ikke noe særlig, og fikk ofte kommentarer på det, kanskje særlig fordi jeg var tynn. Venner kunne ofte stille meg til veggs og si jeg burde spise mer, og én dag gjorde jeg nettopp det. Jeg spiste en halv pizza alene istedenfor den ene biten jeg pleide. De andre var fornøyd, og jeg fikk et kick. Det ble min første overspisingsepisode, sier Åse-Line.
I tiden etterpå gikk hun i perioder hvor hun nesten ikke spiste, til perioder hun overspiste. Periodene ble kortere og kortere.
– Det jeg gjorde var å døyve følelsene mine, men jeg gjenkjente ikke mekanismene selv. Jeg grep etter mat før jeg klarte å kjenne en følelse, forteller hun.
Livet ble stadig mer som en berg- og dalbane.
– Jeg skadet meg. Ville og ville ikke dø. Disse mekanismene er viktig å forstå når man begynner å snakke om tilfriskning, mener Åse-Line i dag.
Måtte begynne fra scratch
Hun kom inn på avdeling for personlighetspsykiatri ved Ullevål sykehus, og ble diagnostisert med ustabil personlighetsforstyrrelse og trekk fra både andre personlighetsforstyrrelser, bulimi og ADHD. Hun slet også med rusmisbruk.
– Det var en lang liste. Jeg fikk mentaliseringsbasert terapi, som går ut på å kunne tolke seg selv og omverdenen bedre. Også fastlegen, avlastningen på Vindern og ernæringsfysiologen ble viktige støttespillere. Det første glimtet av håp fikk jeg da de sa at jeg en dag ville kunne slutte med medisiner, forteller hun.
På dette tidspunktet hadde Åse-Line lite peiling på mat. Det gikk i pizza, godteri og hamburger uten salat.
– Jeg fant ut at jeg måtte begynne på scratch. Selv om jeg hadde enormt mye livserfaring på noen områder, var jeg som et barn på andre. På det dårligste hadde jeg lagt på meg mye, kunne spise for 2000 kroner på en kveld og var i gjeldskrise. Jeg spiste aldri hjemme, men bestilte take away og spiste godteri, og gjelda bare økte. Jeg ble nummen og sløv, sier hun.
Les også: – Hadde vi spist sånn ville vi også blitt syke
Kuttet ut sukker
– Så fikk jeg en idé; jeg hadde vært gjennom de fleste dietter. Jeg gikk tilbake i hukommelsen og kom frem til at det som hadde størst suksessrate var å spise mye mindre karbohydrater. Med det innførte jeg noen nye regler i livet mitt: Jeg skulle spise hva jeg ville, ja, til og med overspise, men det skulle være sukkerfritt.
Regel nummer to var å spise mat hun likte. 
– Jeg likte faktisk biff! Jeg kunne få meg selv til å spise brokkoli og noen få grønnsaker ved siden av. Og jeg elsket bernaise. Så der startet løpet. Jeg kom meg inn på kjøkkenet, og vokste derfra, sier Åse-Line, som godt kan huske første gang «hodet skrudde seg på».
– Jeg satt i sofaen og så på TV, og fikk faktisk med meg det som skjedde på skjermen. Det ga men en ekstra motivasjon til å fortsette, sier Åse-Line, som retter en stor takk til ernæringsfysiologen på institusjonen.
– Selv om livsstilsendringen var ukonvensjonell, var den det første jeg hadde fått til med mat i livet mitt. Ernæringsfysiologen holdt meg i hånden hele veien, og det gjorde de andre hjelperne mine også. Behandlingen for personlighetsforstyrrelse bidro igjen til at jeg kunne å gjøre positive grep for tilfriskning. Uten behandling ville det ikke gått å endre livsstil og kosthold. Slik ble det et felles prosjekt. På veien lærte jeg mye om å ikke gå i kjelleren ved tilbakefall, men å reise meg igjen, igjen og igjen, forteller hun.
Åse-Line spiste krem uten sukker og blandet med epler, fet snacks, og stadig mindre av usunn mat og sukkererstatninger.
– Jeg begynte å spise det som kalles matvarer, og puttet næringsrike råvarer i både mat og kaker. Du får «trøst», men ikke den samme «hangoveren» dagen etter, sier Åse-Line.
Les bokomtale: Anorektisk - om mat som rus
Mat ble gøy
For henne var denne perioden et slags mellomsteg i en aksept over at hun måtte «bøtte» noe i seg for å klare prosessen i det hele tatt.
– Når man begynner å spise mat med næringsstoffer har det uansett en viss effekt. Jeg gikk ikke sulten - det hjalp meg til å få mer ro til å jobbe med å endre forholdet til meg selv og kroppen min, forteller 31-åringen.
Det rigide slapp stadig litt mer taket.
– Jeg endret fokus fra kalorier til karbohydrater og etter hvert mer til å spise mat som gjorde meg glad. Jeg tror at det viktigste var å finne noe som tok utgangspunkt i der jeg var og noe som jeg opplevde å mestre.
Åse-Line vil ikke proklamere at alle skal begynne med lavkarbo.
– Kostholdet jeg hadde i begynnelsen av tilfriskningen er ikke nødvendigvis det jeg vil anbefale andre å spise - det var jo ikke det mest sunne og næringsrike kostholdet i seg selv, men det var det jeg trengte der og da for å komme meg inn på kjøkkenet, forteller hun.
Les også: Vil ha matråd inn i rehabiliteringen
Matgleden økte sakte men sikkert. Hun innførte stadig mer grønnsaker, laget langkokt kraftsuppe og spiste innmat.
– Mat ble gøy, og motivasjonen var matglede fremfor vektnedgang, forteller hun.
Det å skulle ta igjen 10 år på to år skulle imidlertid bli en utfordring, og Åse-Line legger ikke skjul på at hun hadde perioder hvor hun kom ut av den gode rytmen.
– Jeg har lang fartstid med å spise dårlig og kort fartstid med å spise bra. Og det er så ekstremt mange meninger der ute. Jeg vil rette en pekefinger mot alle som er påståelige - som forbruker blir man dratt i tusen retninger. Mitt budskap er å finne tilbake til matgleden og det sosiale fellesskapet rundt matbordet, istedenfor alltid å jakte på det bli bedre, avslutter Åse-Line.