NKROP var nylig på fagtur i Nederland, og deltok blant annet på en «harm reduction tour» ledet av August de Loor, leder av stiftelsen Adviesburo Drugs, en rådgivningstjeneste på rusfeltet. Siden 1975 har han fungert som et mellomledd mellom brukere, deres pårørende og myndighetene i landet.
De Loor begynte sin karriere på rusfeltet som «street worker» i Amsterdam i 1968, rundt samme tid som bruken av rusmidler som cannabis og psykedelika ble mer utbredt blant den yngre generasjonen. Den nederlandske regjeringen svarte med politimakt, men det viste seg raskt å være både utfordrende og tidkrevende å håndheve, samtidig som flere arrestasjoner hadde minimal påvirkning på tilgjengeligheten.
Rusmidler rangert etter risiko fremfor lovlighet
Da heroinepidemien brøt ut for fullt et par år senere, sendte derfor påtalemyndighetene ut retningslinjer som fokuserte innsatsen på heroin og harde stoffer fremfor cannabis. Denne endringen ble formalisert noen år senere da Nederland i 1974 reviderte lovverket rundt bruk og besittelse av rusmidler. Stoffene ble delt inn i to ulike lister; «stoffer med en uakseptabel risiko for brukerens helse» og «cannabisprodukter». I tillegg ble det bestemt at rusfeltet skulle koordineres av Helsedepartementet, og at rusbruk skulle behandles med medisinske og sosiale tilnærminger fremfor kriminalisering.
Ideen om de samfunnsmessige fordelene ved å skille de ulike subkulturene sto sentralt i utformingen av den nye nederlandske ruspolitikken. En studie utført av den medisinske sosiologen Herman Cohen i 1969, sådde tvil rundt teorien om cannabis som et «gateway drug», samtidig som Cohen understrekte at subkulturer kunne introdusere og oppmuntre cannabisbrukere til bruk av hardere stoffer.
I 1969 slapp også Hulsman-komiteen en rapport som anbefalte at politiets innsats skulle beregnes etter hvilken grad av fare stoffet utgjør for brukeren og samfunnet. Komiteen konkluderte også at de negative effektene ved kriminaliseringen av cannabisbrukere oppveide de potensielle fordelene ved straff, og at avkriminalisering av cannabis var å foretrekke.
LES OGSÅ: Mer nyansert syn på cannabis
Lokale bestemmelser
På nasjonalt nivå var likevel Nederland bundet til internasjonale konvensjoner som ga lite spillerom, noe som førte til at det var kommunene selv som initierte tiltak lokalt der de så behov for det. I 1992 lanserte Amsterdam sin egen narkotikapolitiske strategi, som inneholdt en rekke forebyggende hjelpetiltak rettet mot sårbare grupper. Fokuset på skadebegrensning ble nøye begrunnet med vitenskapelig forskning.
De første etablerte coffeeshopene dukket opp rundt midten av 70-tallet, som en videreutvikling av såkalte «house dealers» som holdt til i konsertlokaler og andre sosiale samlingssteder for unge. Myndighetene fryktet konsekvensene ved å bortvise salget til mer lugubre og uoversiktlige områder hvor ungdom kunne komme i kontakt med hardere stoffer, og valgte derfor å tolerere salget innenfor visse rammer.
Sosialt samvær motvirker avhengighet
De Loor mener coffeeshopene har fungert som verdifulle sosiale møteplasser.
– De første coffeeshopene ble innredet omtrent som stuer i et hjem – de ble et samlingssted hvor folk i alle aldre og fra alle samfunnslag kunne møtes, snakke sammen og dele en joint i trygge omgivelser. Dersom pubene hadde stengt hadde det direkte ført til mer avhengighet, mente de Loor.
Dette stemmer godt overens med nyere forskning som viser at ensomhet spiller en stor rolle i utviklingen og opprettholdelsen av en avhengighet, og at inkludering og tilhørighet ofte er en viktig faktor i tilfriskningen for personer som misbruker rusmidler.
I motsetning til i USA, hvor mange utsalgssteder ligner mer på godtebutikker med kommersielle cannabisprodukter, og det er forbudt å innta produktene på offentlige plasser inkludert utsalgsstedene, er det forbudt for nederlandske coffeeshops å selge annet enn ren cannabis, med unntak av såkalte «spacecakes», og det oppmuntres tvert imot til konsumering i coffeeshopene.
LES OGSÅ: Må dokumentere at cannabis er skadelig
Strenge regler for coffeeshops
I dag følger coffeeshopene en rekke regler; ingen reklame, ingen tunge rusmidler i lokalet, kjøpere må være over 18 år, maks fem gram per person og ingen ordensforstyrrelser. Det er heller ikke lov å konsumere alkohol eller tobakk i en coffeshop. De Loor forteller at utover dette har det store inntoget av turister gitt coffeeshopmedarbeidere oppgaven med å informere og veilede uerfarne brukere.
– De fleste turistene som oppsøker coffeeshops kommer fra land hvor cannabisbruk må foregå skjult og bruken er mer knyttet til subkulturer. Mange har hverken kunnskap om ulike typer eller hva som er en moderat, hensiktsmessig dosering. Derfor får personell her opplæring i trygg bruk, i å håndtere situasjoner hvor noen får i seg for mye og i å anbefale ulike typer cannabis til ulike behov, forklarer han.
Vil informere turister
August de Loor er også grunnleggeren av Foreningen for Cannabisforhandlere, som har hatt jevnlige dialogmøter med nederlandske myndigheter gjennom årene. I april i år lanserte de, i samarbeid med Foreningen for Smartshops, en ny kampanje for å bekjempe gatesalg av rusmidler. Målgruppen er hovedsakelig uvitende turister og budskapet er, foruten å informere om farene ved å kjøpe fra gateselgere, at det i Nederland er mulig å teste rusmidler for å vite hva du får i deg, samt at hvis du skulle trenge hjelp behøver en aldri å frykte straff eller sanksjoner.
Nederlands frynsete rykte
Det siste tiåret har den internasjonale skepsisen mot kriminaliseringen av cannabis vokst, og mange forskere, politikere og helsearbeidere har besøkt Portugal, Uruguay og flere stater i USA som enten har avkriminalisert eller legalisert cannabis i nyere tid. De færreste ser til Nederland som et foregangsland – tvert imot har flere europeiske land, blant annet Frankrike, presset på for sanksjoner mot Nederland for å ha brutt internasjonale avtaler med sin liberale ruspolitikk.
Hyklerisk, svarte Nederland, ettersom cannabisbruken er nesten dobbelt så høy i Frankrike som i Nederland.
De Loor mener den nederlandske modellen har vært en suksess.
– Vi har en mye «softere» bruk av «hard drugs» enn de fleste andre vestlige land. Rusmidler slik «crack» og «metamfetamin» finnes ikke her, og heroinproblemet har vært under kontroll i flere tiår.
BOKOMTALE: Hva vet vi om cannabis?
Myte at kriminelle skaper etterspørsel
De Loor viser til studier som bekrefter at ruspolitikk i seg selv, enten den er streng eller liberal, generelt sett har lite å si for tilgjengelighet og bruk, og nevner de mange dødsfallene knyttet til opiater i USA som et eksempel.
- Det er en myte at organiserte kriminelle skaper en etterspørsel for rusmidler. Nesten alle rusmidlene som nytes i dag stammer fra legemiddelindustrien – de kriminelle har hverken skapt produktet eller markedet. Bruken av rusmidler har alltid utviklet seg parallelt med kulturer, sier de Loor.
Han nevner ungdommens løsrivelse fra det konforme på 60-tallet som et eksempel, og ecstasys inntog med house-musikken på 80-tallet.
– Denne «moderniseringen» ser vi på tvers av alle samfunnsklasser, men det er ofte et tydelig skille mellom hvem som utvikler et problematisk forhold til rus; det er ungdom fra sårbare miljøer – det er de som har minst å tape som tar størst risiko, avslutter de Loor.