- Vi vet at det er behov for hjelp, spesielt blant dem som staten skulle hjelpe til å bli gode nordmenn. Det var mye tragisk som hendte. Mange ble fratatt barna sine, som igjen ble utsatt for vold og seksuelle overgrep. Flere av barna fikk beskjed om at foreldrene ikke ville ha dem eller at foreldrene var døde. Det førte til at mange familier gjorde det de kunne for å unngå myndighetene. Denne frykten sitter igjen i generasjoner, sier Lillan Støen, sekretær i Taternes Landsforening.
Hun forteller at romanifolket/taterne er flinke til å klare seg selv og finne løsninger, men at det ikke alltid er nok.
- Folkegruppen har måttet bli selvstendige og løsningsorienterte. De klarer seg selv eller søker hjelp fra familien, men ikke alle kommer seg ut av det vonde helt på egen hånd, sier hun.
Tidligere var det mange med rusproblemer som søkte seg til Evangeliesenteret, da grunnleggeren Ludvig Karlsen levde. Han var selv tater.
Få kjenner til historien
En annen grunn til at det er vanskelig å oppsøke hjelpeapparatet, er at det er få som kjenner til de nasjonale minoritetene og deres historie.
- Man må fortelle hele historien om folkegruppen og hva den og familien har vært utsatt for. Mange har ikke hørt om taternes historie i Norge. Det er en lang prosess, som mange ikke orker, sier Støen.
Les også: Savner et mer heterogent helsevesen i rusbehandling
Ønsker rådgivningstjeneste
Sekretæren mener norske myndigheter ikke har gjort nok for å hjelpe de berørte. Noen har fått erstatning, men det har vært forholdsvis små summer.
Tidligere var det fem organisasjoner som fikk driftsstøtte fra staten. I dag er det bare to igjen. Det ble nedsatt et granskningsutvalg som skulle granske statens overgrep mot taterne. Prosessen resulterte i rapporten Assimilering og motstand.
- Den var så dårlig håndtert av myndighetene at resultatet ble katastrofalt. I etterkant av rapporten, trakk myndighetene tilbake den kollektive erstatningen taterne fikk for å bevare restene av språket og kulturen. Med det mistet vi taternes egen rådgivning- og veiledningstjeneste. Tjenesten bistod taterne i mange saker, om erstatningssøknader, gjeldsrådgivning og barnevernssaker. Taternes organisasjoner mistet også mange medlemmer, sier Støen.
Les også: Hvordan møter vi innvandrere med ROP-lidelser?
Oppsøker ikke offentlig hjelp
Taternes Landsforening har fremdeles kapasitet til å hjelpe noen, men ikke alle og ikke på samme måte som før. Myndighetene har prøvd å få andre instanser til å videreføre veiledning- og rådgivningstjenesten, som Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) og Jussbuss, men de har ikke ønsket eller hatt mulighet til å ta over tjenesten.
- De har kunnskap om at ofre for fornorskning ikke søker seg til offentligheten. Jeg mener det er veldig nødvendig med vår egen veiledning- og rådgivningstjeneste, sier Støen.
Les også: Hvordan møte den samiske ROP-pasienten?
Når ikke frem med informasjon
Støen kommer med noen konkrete tiltak hun mener er svært nødvendig for å nå de med behov for hjelp.
- Først og fremst å få opp rådgivning- og veiledningstjenesten. Videre håper vi at folk som jobber i det offentlige hjelpeapparatet vil være interessert i å lære mer om vår folkegruppe. Vi har flere ganger vært i kontakt med Bufdir og flere kommuner og tilbudt oss å komme med informasjon, men vi har ikke fått respons fra noen, sier Støen.
NKROP-webinar med psykiater Shahram Shaygani: Migrasjon og ROP-lidelser
Undervisning på reisene
Rapporten Assimilering og motstand, viste at utdanningsnivået blant taterne ligger langt under nivået for majoriteten i Norge. Støen tror tilrettelagt undervisning i reiseperiodene vil være et fint tiltak for å utjevne denne forskjellen.
- Erfaringsvis er det vanskelig å få til en slik type samarbeid med skolene. Det bunner nok i at kunnskapen om nasjonale minoriteter er marginal blant de aller fleste, sier Støen.
I 2007 ble det startet et prosjekt ved Dronning Mauds Minne Høgskole, der elevene i folkegruppen fikk med seg PC og fikk tilrettelagt undervisning på reisene. Samtlige elever gjorde alle leksene sine, fikk lite fravær og bedret karakterene sine.
Fosterforeldre med taterbakgrunn
Til slutt håper Støen det vil bli rekruttert flere fosterforeldre med taterbakgrunn.
- Dessverre blir man ikke sett på som en stabil familie når man reiser mye. Dette viser at man fortsatt krever at taterne skal legge kulturen sin død og tilpasse seg resten av samfunnet, sier hun.