Hva gjør pårørende når deres kjære nekter å ta medisiner? Det er et dilemma som nær sagt alle pårørende innen psykisk helsevern møter, fortalte Anne-Grethe Terjesen, styreleder i Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse (LPP), da hun holdt foredrag om pårørendes dilemmaer på konferansen ‘Pårørende – overinvolvert, underinvolvert’ i Oslo i begynnelsen av september.
– Får vi som pårørende god nok informasjon om medisinene som gis? Det er ikke paraceter vi gir. Medikamentene har store bivirkninger. Det må vi ta på alvor – og være forberedt på, understrekte Terjesen.
Les også: Medisinering eller samtaleterapi? Ja takk, begge deler!
Forsvarlige foreldre
Hun stilte også spørsmålet om det er forsvarlig at pårørende håndterer medisineringen over lang tid. Hun viste til antipsykotiske medisiner som eksempel. Her kan det ta uker og måneder før effekten – og bivirkninger – vises. I tilfeller med unge pasienter er det ofte foreldrene som får i oppgave å observere hvordan medisinen fungerer.
– Er det forsvarlig at foreldrene skal gi medisiner og observere effekten, eller burde observasjonene gjøres av fagfolk? undret hun.
Pårørende i skvis
Pårørende kan lett havne i skvis mellom behandlingsapparatet og den som skal behandles. Som foreldre kan de komme i konflikt med helsevesenet hvis pasienten ikke tar medisiner eller med pasienten, dersom han eller hun ikke ønsker å ta medisiner.
– Å havne i konflikt med pasienten er farlig, for det kan føre til relasjonsbrudd. Og noe av det verste som kan skje er å få et relasjonsbrudd til den du er pårørende til. Da har du ikke mulighet til å være så involvert i behandlingen videre, sa Terjesen.
Dilemmaet tvang
Bruk av tvang er et annet nærmest uløselig dilemma. Hva skal pårørende gjøre hvis man opplever at ens kjære ikke får tilstrekkelig behandling, eller hvis han eller hun ikke vil ha behandling? Hvor aktive skal pårørende være for å få en bruker tvangsinnlagt? Og hvilke fullmakter har pårørende ovenfor pasienten?
– Altfor mange pårørende opplever at behandlingsapparatet dytter taushetsplikten foran seg og ikke involverer familien i behandlingen. Vi trenger god kursing og opplæring slik at helsepersonell vet hvordan de skal håndtere taushetsplikten, mente styrelederen i LPP.
Les også: Forskningsprosjekt om menneskers erfaring med tvang
Egne behov
Sist, men ikke minst, må pårørende være bevisst hvordan de kan ivareta seg selv. Pårørende har mange ulike roller, som omsorgsgiver, kunnskapskilde, del av brukerens nærmiljø og som brukerens representant. Det er så altfor lett å glemme egne behov. Forskning har vist at pårørende opplever store påkjenninger og har dårligere helse enn befolkningen ellers. Mange føler seg sviktet og overlatt til seg selv, med et overveldende ansvar.
– Vi lever tett sammen med mennesker med alvorlig psykisk lidelse. Å finne ut hva som er riktig grad av involvering er nærmest umulig. Det er en evig balansegang, oppsummerte Terjesen.
Les også: Stor byrde for pårørende