I studien “Sounds of silence”, har Kristine Berg Titlestad og medforfattere intervjuet 14 etterlatte foreldre om tiden før og etter barnets dødsfall. Titlestad er høyskolelektor ved Institutt for velferd og deltaking ved Høgskulen på Vestlandet, og doktorgradsstipendiat.
- De intervjuede påpeker at når politiet rapporterer om et narkotikarelatert dødsfall, gis det ikke automatisk beskjed til oppsøkende kriseteam. Det gjør det ofte ved andre former for traumatisk eller plutselig død. Narkotikarelaterte dødsfall går under radaren, sier Titlestad.
Føler seg stigmatisert av hjelpeapparatet
Et narkotikarelatert dødsfall klassifiseres som et dødsfall som enten skyldes overdose, med eller uten intensjon, eller død som følge av sykdom, ulykke eller vold relatert til inntak av narkotika. Foreldrene beskriver det som en traumatisk død og en ikke-anerkjent sorg i ettertid.
- Selv om dødsfallet er både ventet og fryktet, ser vi at de fleste av de intervjuede foreldrene blir veldig overrasket når det først skjer, sier Titlestad.
En annen ting som er spesielt med denne sorgen, er at foreldrene har levd under et umenneskelig press i forkant av dødsfallet. I tillegg forteller flere foreldre i studien om stigmatiserende episoder med hjelpeapparatet før dødsfallet.
- Det blir en ekstra belastning i en allerede vanskelig situasjon. De forteller at de føler seg oversett og ikke tatt på alvor, spesielt av spesialisthelsetjenesten. Mange oppgir derimot at de får god hjelp av fastlegen sin, sier Titlestad.
Se også i ROPtv: Stillheten etterpå - Om å være etterlatt etter narkotikadødsfall
Etterlyser krisehjelp
Etter dødsfallet opplever mange at sorgen ikke er anerkjent av hjelpeapparatet. Kun èn av de 14 foreldrene som er intervjuet i studien, hadde mottatt oppsøkende krisehjelp.
- De har forventninger om hjelp. Vi lever i et godt utrustet velferdssamfunn, og vi er vant med å få hjelp når vi trenger det. De føler at tapet av barnet ikke blir klassifisert som en potensielt traumatiserende hendelse. De føler seg sviktet av hjelpeapparatet, og det er de ganske sinna for. I “Veileder for psykososiale tiltak ved kriser, ulykker og katastrofer” står det at man skal få hjelp når barn dør. Hjelpeapparatet skal være proaktiv med psykologisk oppfølging til etterlatte ved brå, uventet død. Men de etterlatte i denne studien har ikke fått det. Hvordan skal man tolke det, spør Titlestad.
Doktorgradsstipendiaten presiserer at noen av de intervjuede foreldrene mistet barnet sitt lenge før 2016, da veilederen kom, men at opplevelsen av en ikke-anerkjent sorg likevel er et viktig signal som skal tas med i videre studier.
Mer kunnskap om etterlattes sorg
Men hva trenger disse foreldrene? Hva ønsker de selv av hjelp?
- De etterlyser individuell og oppsøkende, proaktiv hjelp. Selv om noen i hjelpeapparatet mener de har spurt om de trenger hjelp, har de ikke alltid fått det med seg. De er i sjokk. Da holder det ikke å si at de bare kan ringe hvis det er noe. Hjelpeapparatet må være mer “på” og oppsøke foreldrene, gjerne flere ganger, sier Titlestad.
- Det er uten tvil behov for mer kunnskap i hjelpeapparatet om hvordan det er å være foreldre etter narkotikarelatert død, sier hun.
Les studien: Sounds of Silence. The “special grief” of drug-death bereaved parents: a qualitative study
Les mer om END-prosjektet: Etterlatte ved narkotikarelatert død