Monica Smith er leder i etterlatt-organisasjonen Leve, avdeling Oslo. Hun opplevde to selvmord i nær familie for rundt 35 år siden. Først døde broren hennes. Året etter døde moren.
- Den gangen fikk jeg ingen hjelp. Jeg gikk på jobb igjen to dager etterpå, sier Smith.
Da broren hennes døde, var all oppmerksomheten i ettertid rettet mot moren. Moren fikk ikke noe hjelp av hjelpeapparatet, men hun hadde en del samtaler med en prest.
Mangler automatikk i hjelpetilbudet
Ifølge Veileder om ivaretakelse av etterlatte ved selvmord fra 2011, viser både norske og internasjonale studier at så mange som 80 til 90 prosent av etterlatte ved selvmord opplever behov for profesjonell hjelp.
Smith understreker at mange etterlatte er veldig fornøyde og syns de har fått kjempegod hjelp. Likevel er det mange som opplever at de ikke får den hjelpen de trenger.
- Det er ikke alltid noe automatikk i hjelpetilbudet, selv om det skal være det. Her i Oslo, er det gjerne voldsavsnittet hos politiet som tar imot meldinger om selvmord. Da skal det gå beskjed ut til psykiatrisk legevakt, men de har ikke alltid tid til å reise ut. Da går meldingen videre til bydelene, men hvis de heller ikke har tid til å reise ut, eller ikke fanger opp beskjeden, så skjer det ingenting, sier Smith.
Anbefaler en overordnet plan
Veilederen anbefaler at alle kommuner har en overordnet plan og strategi for å overvåke forekomst av selvmord og iverksette hjelp til etterlatte. Videre står det at oppfølging bør komme automatisk og at hjelpeapparatet bør komme inn tidlig. Det anbefales at én instans har ansvar for oppfølgingen, slik at ikke tiltakene fragmenteres.
Smith ønsker spesielt tre tiltak i hjelpearbeidet: Rask, oppsøkende hjelp, repeterende oppsøkende tilbud og langvarig oppfølging.
Umiddelbar, oppsøkende hjelp
- Først og fremst må etterlatte få umiddelbar, oppsøkende hjelp. Så er det opp til etterlatte om de ønsker å ta imot tilbudet eller ikke, sier Smith og legger til at i dagene etter selvmordet, har mange behov for konkret informasjon om nøyaktig hva som har skjedd og hva som kommer til å skje de nærmeste dagene.
- I dagene frem til begravelsen, forteller mange at det er så mye å ordne at man ikke har tid til å føle. Dessuten er mange i sjokk, og de vet ikke selv hva de trenger. De vet knapt hvilket bein de skal stå på, sier Smith.
- Jeg tror heller ikke alle skjønner hvor alvorlig dette er, selv ikke de som jobber i helsevesenet. Det kreves kompetanse for å gå inn i disse situasjonene. Vi vet at etterlatte selv er i faresonen for å ta sitt eget liv. Det sier noe om kraften i det man opplever. Man kan miste grepet helt etter en slik opplevelse, sier hun videre.
Hjelpeapparatet må fortsette å spørre
Selv om etterlatte avviser tilbud om hjelp rett etter selvmordet, mener Smith det er viktig med et repeterende, oppsøkende tilbud.
- Man må respektere et avslag, men da må man komme tilbake med tilbud om hjelp senere. Mange forteller at det sosiale nettverket trekker seg unna etter noen uker. Folk begynner å se på en som en påkjenning som ikke kommer seg videre. Da kan behovet for profesjonell hjelp melde seg, sier Smith.
Langvarig oppfølging
Selv brukte Smith ti år på å ta tak i følelsene rundt det hun opplevde.
- Jeg la lokk på opplevelsen og følelsene. Men så begynte jeg å få en del kroppslig ubehag. Det er ikke helt uvanlig dersom man ikke bearbeider opplevelsene. Derfor er det viktig at noen er oppmerksom på deg videre i livet også. Senere opplevelser, som samlivsbrudd eller dødsfall, kan reaktivere det man har opplevd. Det må omgivelsene og fastlegen være oppmerksom på, sier Smith og legger til at hun også gjerne skulle sett at hjelpen var av mer langvarig art.
- I dag skal alt skje så raskt. Det er mye kvikk-fiks-løsninger. Man får ti minutter hos fastlegen eller fire timer hos en psykolog. Det holder ikke.
Les også: Kartlegger selvmord i psykisk helsevern og TSB
Foredrag på ROP-TV: Selvmord og ulike typer selvskading ved psykoselidelser