Tennene er elendige, enda Magne bare så vidt har passert 30 år. Han lever på sosialhjelp og har ikke bolig.
Får ventekvote
– Heldigvis har Magne først og fremst et opioidproblem, og jeg tilbyr ham ventekvote på Temgesic (syntetisk stoff som benyttes som smertelindring og i legemiddelassistert rehabilitering av opiatavhengige, red.anm.) i påvente av at vi skal få igjennom en LAR-søknad, forteller Dagfinn Haarr.
Han er fastlege og assisterende kommuneoverlege i Kristiansand kommune. Han har skrevet artikkelen “Celina og Magne – fire møter”. Artikkelen stod i Utposten, et tidsskrift for allmenn- og samfunnsmedisin. Redaksjonskomiteen hadde bedt Haarr og andre leger skrive en artikkel under teamet ”Møter” til Utpostens julenummer 2011.
Fikk pris
Teksten ga Haarr Skribentprisen, som utgis av en jury som har vurdert artikler i Utposten, Tidsskriftet for Den norske legeforening og Scandinavian Journal of Public Health. Haarr får skryt både for handling, oppbygging og språk.
Artikkelen handler om Celina og Magne, som begge var med og utformet teksten.
Temaet er fire avgjørende møter Dagfinn Haarr hadde med de to rusavhengige sørlendingene, som han hadde kjent i ti år.
“Han ser stor og farlig ut, uflidd, skitten og han har med seg en stor, svart hund. Jeg slår meg ned hos Magne i parken og får meg en skikkelig overhaling. Magne kan ikke fordra leger og vil være i fred. «Alle leger er kvakksalvere!»”
Farlig og uflidd
Haarr vet at Magne ruser seg mye og er i en vanskelig situasjon:
“Jeg vet også at han har vært til stor hjelp og beskyttelse for en dame som er pasient hos meg. Etter at jeg har fått mitt pass påskrevet med all mulig tydelighet, tilbyr jeg Magne å stikke innom på legesenteret vårt en dag det passer ham.
Noen dager senere står Magne i døra, like stor, farlig og uflidd som før. Han vil undersøke om Haarr har noe å tilby. Magne får legens vanlige førstegangsmottakelse. Her er det Haarr som styrer, som bare stiller lukkede spørsmål.”
”Kan kælve på sykkelen”
Haarr forteller om avskjeden etter deres første mote:
“I det Magne skal gå ut av kontoret, snur han seg plutselig og setter øynene i meg: «Et spørsmål til slutt: Kan jeg stole på deg?»
Jeg har åndsnærværelse nok til å svare: «Nei, det kan du ikke! Fylkeslegen kan komme og ta meg, jeg kan få en takstein i hodet eller kælve på sykkelen eller bli overkjørt av trikken, men bortsett fra det, kan du stole på meg.»
Siden den eneste trikken i Kristiansand er Kardemommetrikken i Dyreparken, er svaret godt nok for Magne, og vi starter et samarbeid som hittil har resultert i 640 journalnotater og 35 ansvarsgruppemøter.”
Møte nummer to i kronikken er med Celina:
“Celina sitter sammen med sin stefar utenfor døren til kontoret mitt, ille tilredt, med blåmerker både på halsen og på resten av kroppen. De forteller at samboeren har dengt henne opp. Hun står ikke på fastlegelista mi, og jeg har det travelt. Jeg burde sende henne videre til hennes fastlege. Men jeg har ventet i mange år på Celina. Helt siden jeg vaksinerte henne mot hepatitt på slutten av 1990-tallet har jeg visst om henne.”
Jobber dugnad med naboene
De neste møtene er når Celina og Magne – til Haars stor bekymring – vil flytte sammen. Det fjerde og siste møtet er hjemme i leiligheten til paret, etter at de har vært med på dugnadsarbeid i velforeningen og blitt møtt som to vanlige beboere i nabolaget.
Årsaken til at det går bra med de to til slutt, er etter Haarr sin mening denne:
“Undrenes tid ikke er forbi, men denne type undere kommer ikke dalende ned fra himmelen. Det aller viktigste underet er at Celina og Magne har våget å tro at livet har kunnet by dem noe til tross for alle nederlag og alle brutte relasjoner, og at de har hatt tillit til at vi som hjelpere ville og kunne gå sammen med dem på veien.”