Autonomi og trygghet
Palmstierna er psykiater, og har i en årrekke forsket på vold og tvang innen psykiatrifeltet. Han er overlege ved rettspsykiatrisk poliklinikk i Stockholm, dosent ved Karolinska Institut og professor i psykiatri ved NTNU i Trondheim.
I august holdt han foredrag under Tvangskonferansen 2022. Oppdraget var å belyse hvordan vi kan balansere den personlige friheten mot samfunnsvernet.
understreker at mennesker med psykiske
lidelser ikke har større voldsrisiko
enn den øvrige befolkningen.
(foto: Marte Goplen)
- Vi stiller jo ikke spørsmål ved om personer med somatiske lidelser er farlige? Hvorfor tenker vi automatisk at mennesker med psykiske lidelser er farlige, spurte Palmstierna.
Han henviser til tall hentet fra Sverige. Her begås det i snitt 0,75 drap i året hvor gjerningspersonen anses å ha en psykisk lidelse. Til sammenligning tar rundt 15 svenske menn livet av partneren sin hvert år.
- Likevel innfører vi ikke ekstraordinære tiltak, eller stiller spørsmål ved farligheten til alle svenske menn, kommenterer forskeren.
Les også: Voldsutøvere har ofte selv blitt utsatt for vold
Velorganiserte samfunn
Vold er et naturlig fenomen, og som for andre arter fyller den ulike funksjoner. Eksempelvis knyttet til reproduksjon og forplantning, territoriell kamp og verktøy for å skaffe seg mat og ressurser. Palmstierna understreker at vi likevel ikke er en art som er tapt til volden.
- Mennesker har kontrollmekanismer. Vi har skapt strukturer, hierarkier og sosiale kontrakter som hjelper oss til å avstå fra vold. Vi lever i velorganiserte samfunn, derfor har vi også sett synkende voldstall de siste fem hundre årene.
Fornuftig ressursbruk
Risiko for vold kan til en viss grad predikeres, men Palmstierna maner til etterrettelighet. Dagens verktøy for å beregne farlighet er bedre enn de gamle. Like fullt er det feilmarginer og det må avsettes ressurser for å gjennomføre gode kartlegginger.
Han viser til en tidligere studie hvor han og en kollega estimert sannsynligheten for vold blant pasienter utskrevet fra tvungent psykisk helsevern.
I scenariet tok de utgangspunkt i en svensk populasjon på 10000 mennesker. I populasjonen er det 1080 personer med forhøyet voldsrisiko, men kun 90 av disse vil ut fra en sannsynlighetsberegning begå en alvorlig voldshandling.
Selv i våre velorganiserte skandinaviske samfunn er det begrensede ressurser i helsevesenet og i politiet. I tillegg kommer aspektet med menneskets autonomi og grunnleggende rettigheter. Kan vi med disse tallene forsvare ekstraordinære tiltak overfor de 990 personene som ikke kommer til å begå lovbrudd? Nei, mener Palmstierna og utdyper:
- Generelle tiltak basert på en generell risikovurdering av alle personer med rus og psykiske lidelser er umoralsk og lite samfunnsnyttig. Spørsmålet er heller; Hvordan kan vi gjøre risikovurderinger uten å bruke unødvendig innsats overfor en unødvendig stor populasjon.
Les også: Hvordan skape trygge tjenester og trygge mottakere?
Behandling og bolig
Palmstierna trekker fram fem individuelle risikofaktorer for vold, som benyttes av Verdens helseorganisasjon (WHO).
- Impulsivitet
- Lav utdanning
- Rusproblem
- Voldshistorikk
- Faktorene er de samme for en normal populasjon, som for mennesker med psykiske lidelser.
Resonnementet til Palmstierna er at risikovurderinger kun er meningsfulle å gjennomføre i utvalgte populasjoner hvor det er historikk med alvorlig vold. Samtidig peker han på at det er vesentlig å treffe forholdsmessige tiltak overfor risikopopulasjonen.
- Vi vet at tidligere voldshistorikk er en risikofaktor, ikke rus og psykiske lidelser i seg selv. Så ser vi at levekår og bolig er av stor betydning for hvordan det går med denne gruppen. Jeg vil si at god behandling og ordnede boforhold er viktige forebyggende tiltak, oppsummerer Palmstierna.