En gatestemme

Vi møter Michelle utenfor Oslo S ved den store tigeren. Hun er guiden vår den kommende timen og skal gi oss innblikk i hvordan hun har erfart livet i hovedstaden siden hun kom hit første gang som 19-åring.

Byturen er ikke helt som andre guidede turer og gir oss personlige historier om en verden de færreste av oss fullt ut forstår. Michelle er guide i prosjektet Gatestemmer, som nylig kom i drift i Oslo etter inspirasjon fra tilsvarende tilbud i København. 

Les også: Midler til Gatestemmer

Symptomlindring

At vi starter ved den store bronsestatuen utenfor Oslo S er ingen tilfeldighet. For Michelle var tigeren et symbol på frihet. Frihet fra traumer og alt som var vondt. Det var her hun fikk tak i stoffene som kunne lindre de indre smertene og gjøre selv den kaldeste januardag til et varmt og hyggelig sted.

Sammen med kjæresten ble hun en del av fellesskapet på den såkalte “Plata” en gang på starten av 2000-tallet. Det ble en tøff reise preget av sykdom og død, men også av hjelpende hender som til slutt klarte å stable den vevre jenta fra Västerås på beina.

Michelle snakker svensk med stolthet. Som barn ble hun flyttet fra sin far i Sverige til Ålesund, hvor moren bodde. En flyttetur hun på ingen måte ønsket eller hadde bedt om. Det var imidlertid en ting de ikke kunne ta i fra henne - språket. Derfor gjennomføres den guidede turen på svensk, eller svorsk som hun nå selv erkjenner at det har blitt.

Hånet og herset med

Vårt andre stopp blir fontenen utenfor Østbanehallen. Vi får høre historien om vekteren som med skadefryd sparket kjæresten hennes så hardt at dagens dose fløy gjennom luften og etterlot de to i enda større smerter og desperasjon.

Det er en sårhet i måten hun forteller historien på. Følelsen av å bli behandlet som en annenrangs borger. Den inhumane atferden til vekteren, som sikkert selv mente hen gjorde samfunnet en tjeneste, men som i realiteten trykket ned noen som allerede var på bunnen.

En av grunnene til at Michelle i dag går guidede turer er ønsket om å bidra til å endre folks holdninger. Hjelpe oss å forstå hvor vanskelig livet kan være og at rusbruk ofte er selvmedisinering for å takle store og sammensatte problemer.

- Jeg håper at flere kan forstå at det er en sykdom og at ingen velger å være farlige kriminelle eller skitne narkomane. At det som oftest er psykiske plager som ligger bak rusen og at det ikke hjelper å angripe rusen som om det er problemet, men at det er et symptom og at vi må få bedre forståelse av rus og psykiatri. At det går hånd i hånd. Det er viktig for meg, sier Michelle.

Les også: Plass til alle i byen - også sosialt utsatte

Jaget etter rusen

Å være avhengig av rus for å mestre hverdagen er grusomt og fremmer ikke det beste i oss.  På neste stopp, i en park lenger sør i byen, forteller Michelle om en tøff episode.

Hun og kjæresten hadde gått på en sprekk etter avbrutt behandlingsopphold og var desperate etter å få satt neste injeksjon.

Vanligvis satte han injeksjonen på Michelle først, før han tok sin egen, men denne gangen ble det motsatt. Han rakk imidlertid ikke å sette noen injeksjon på Michelle før han gikk inn i en overdose. Det kom syklende forbi en person som lurte på om de hadde ringt ambulanse. Michelle skrek at vedkommende måtte ringe, samtidig løp hun i ren desperasjon inn i parken med sin egen injeksjon for å finne noen som kunne sette den på henne.

Da hun kom tilbake fikk hun startet lunge-hjerte-redning og ambulansepersonellet klarte å redde kjæresten. I løpet av den lille tiden hun var unna hadde han imidlertid blitt ranet.

Det er tydelig at det koster mye å fortelle historien. Til tross for at han var hennes store kjærlighet, prioriterte Michelle å få satt sin egen dose, fremfor å bli hos han. Det er sårt å tenke på, selv mange år senere, og sier noe om hvor sterk kontroll rusen kan få over et menneske.

Tap og savn

Livssmerte og tap er en del av menneskers liv. For noen er andelen veldig stor. Michelle reddet kjæresten sin flere ganger, men i 2015 var reisen sammen slutt. Kjæresten hadde på nytt gått inn i en overdose, men denne gangen var ikke Michelle til stede. Hun var i deres felles leilighet, mens kjæresten var på besøk i en annen leilighet ca. fem minutters gange unna.

Hun fikk en sms fra vedkommende som bodde i den andre leiligheten om at kjæresten hadde blacket ut og lå urørlig på badet. Vedkommende ønsket imidlertid ikke å ringe etter hjelp siden hen var redd for å bli tatt.

Michelle hadde motgift og kom seg til leiligheten. Dessverre var det for sent. Kjærestens liv var ikke til å redde, og Michelle stod alene igjen uten sin trofaste klippe.

I dag ønsker Michelle at hennes vonde historie skal komme andre til nytte.

- Jeg ønsker å bruke min negative og tragiske historie til noe positivt. Til å hjelpe andre som sliter som meg eller andre som sliter. Samtidig hjelper det meg å dele historien. Det gir meg en bedre selvfølelse, en bedre dag og det gjør det lettere for meg å holde meg rusfri, sier Michelle med takknemlighet i stemmen.

Sten for sten

Før dødsfallet hadde hun bestemt seg for å ta opp igjen fag fra videregående for å skaffe seg studiespesialisering. Til tross for det store tapet og anbefalinger fra sine nære, holdt hun fast på planene og startet opp med studiene. Det tok fire år å fullføre alle emnene, kombinert med nøye planlagt selvmedisinering.

Veien videre har vært humpete og tøff, men jenta med det spreke blå håret fikk tent en livsgnist i møte med Arild Knutsen i Foreningen for human ruspolitikk (FHR).

Siden endt behandlingsopphold i 2021 har hun jobbet seg stadig fremover og jobber i dag som barista ved en av Erlik kaffe sine barer, og nå i tillegg som guide for Gatestemmer.

Vil du høre mer om Michelle sin historie eller historien til en annen gatestemme?

Book deg en guidet bytur i Oslo