Downtown Eastside dekker kun noen få kvadratkilometer av millionbyen Vancouver, på Canadas vestkyst, men dette relativt lite området kalles «Ground Zero» for sosiale utfordringer i Nord-Amerika. Av bydelens rundt 20.000 innbyggere har om lag halvparten et omfattende rusproblem, en firedel er sprøytemisbrukere, en sjettedel har alvorlige psykiske lidelser. Arbeidsledigheten er høy, sykdommer som hepatitt og hiv utbredt, fattigdommen altoverskyggende og bruken av crack-kokain og crystal meth epidemisk.
Mye å lære
Hit, til en bydel uten barn i gatene, valgte sosionom Thomas Kulbrandstad å reise for å jobbe frivillig etter at han sa opp jobben sin i Nasjonal kompetansetjeneste ROP i vinter.
– Du trenger ikke dra til den andre sida av verda for å se elendighet, men jeg ønsket å få andre perspektiver på hvordan de jobber med rus og psykiske lidelser, forklarer Kulbrandstad.
Foruten å jobbe ved et kommunalt aktivitetssenter, og to ukentlige skift ved Frelsesarméen, jobbet han tre dager i uka ved Strathcona Mental Health Team. Teamet følger opp circa 1400 personer med alvorlig psykiske lidelser i bydelen Downtown Eastside.
Kulbrandstad er ikke i tvil om at vi har mye å lære av canadierne. Blant annet hvordan de møter pasientene med respekt, hvor tilgjengelig tilbudet er og hvor gode de ansatte er til å bygge relasjoner. Det var nærmest ingen terskel for inntak i det psykiske helseteamet hvor Kulbrandstad arbeidet. Eneste «krav» var at personen hadde en alvorlig psykisk lidelse. Alle som ønsket hjelp, kunne få det, og temaet hadde «walk-in» tilbud hvor folk bokstavelig talt kom rett fra gata. Og de ansatte sa ja til å bistå med nesten hva som helst, forteller Kulbrandstad.
Minske skade
– På grunn av det store antallet pasienter, fungerer Strathcona Mental Health Team som en brannslukkingstjeneste. Fokuset er på å redusere psykisk og fysisk skade, sier han.
Han viser til at på begynnelsen av 90-tallet skjøt forbruket av crack-kokain fart. Brukerne injiserer stoffet, og rusen kommer – og forsvinner – raskt. Det gjorde at enkelte brukere kunne sette opp mot 30 sprøyter om dagen, og deling av sprøyter ble mer regelen enn unntaket. I en undersøkelse gjennomført på slutten av 90-tallet, svarte nesten halvparten av de injiserende misbrukerne at de jevnlig delte sprøyter. Spredningen av hiv/aids og hepatitt lot ikke vente på seg.
– Hjelpeapparatets strategi var blant annet å pøse ut brukerutstyr. Rene sprøyter skulle være tilgjengelig for de som trengte det – uten pekefinger, understreker Kulbrandstad.
LES OGSÅ: Stoff-frihet eller skadereduksjon? Dropp moralismen!
Crystal Meth-epidemi
Strategien fungerte, smitteraten ble drastisk redusert. Inntil den neste store utfordringen kom: Crystal meth, eller krystallisert metamfetamin. Det er én ting Kulbrandstad virkelig ikke ønsker at vi skal kopiere fra Vancouver.
– Bruken av Crystal Meth er som en epidemi, stoffet er så tilgjengelig. Det kan kokes sammen av all mulig faenskap. Og konsekvensene kommer så raskt. Brukerne forfaller fysisk, mange skifter dramatisk adferd og flere går inn i langvarige psykoser, sier Kulbrandstad.
Selv om Crystal Meth har lengre virkningstid enn crack-kokain, kan de tyngste misbrukerne sette ti sprøyter om dagen. Å gjøre forskjellig brukerutstyr tilgjengelig er igjen hovedprioritet for både offentlige og veldedige hjelpetiltak i Downtown Eastside. I stor skala deles det ut sprøyter, glassrør som tåler varme og munnstykker av plast for de som velger å røyke stoffene. Det er fordi glassrør ble en ny smittekilde for spredning av blodsmittevirus. Glassrørene som ble brukt tålte ikke varmen, rørene sprakk og brukerne fikk store brannsår på leppene og kutt i munnen.
– Når de delte glassrør med hverandre, delte de også smitte. Derfor er teamet opptatt av å gjøre tilgjengelig ulike former for brukerustyr, påpeker Kulbrandstad.
Ulike tiltak
Under sitt opphold i Vancouver jobbet Kulbrandstad også for den veldedige organisasjonen Portland Hotel Society. I samarbeid med helsemyndighetene i Vancouver driver denne organisasjonen en rekke skadereduserende tiltak i Downtown Eastside:
Sprøyterommet «InSite» som er åpent fra klokken 10.00 til 04.00 hver dag. Enkelte dager kan det settes så mange som 800 injeksjoner inne på sprøyterommet, og det er ingen restriksjoner på hva slags stoff som kan settes.
«Washington needle depot», åpent 24 timer i døgnet hele året. Depotet deler ut skadereduserende utstyr til brukere, og går rundt i bydelen og plukker sprøyter. I fjor delte depotet ut om lag 1 million sprøyter, og samlet inn like mange. Rundt 30 brukere, «peer workers» (mange er aktive misbrukere), er ukentlig involvert i driften av depoet. De jobber 4-timers skift, og får lønn for arbeidet. Deres erfaring verdsettes som unik ekspertkunnskap i utøvelsen av det skadereduserende arbeidet i bydelen.
«Mobile needle exchange», en større bil som kjører rundt i bydelen og resten av Vancouver City mellom kl 07.00 og 03.00 hver dag og deler ut rent brukerutstyr. De deler også ut store kvanta med brukerutstyr til «hoteller», leilighetsbygg hvor mange brukere bor. I tillegg driver de aktivt oppsøkende arbeid blant de mange prostituerte i bydelen.
«Portland Hotel Society» har også satt opp crack-pipeautomater på sentrale steder i bydelen hvor brukere kan kjøpe glasspiper som tåler varme. Pipene koster circa 1 krone per stykk.
Ølbryggekurs for alkoholikere
– De ansatte brenner for jobben sin. Og de er ikke redde for kontroversielle tiltak, hvis de mener det vil gavne brukerne. Deres filosofi er å tette åpenbare hull som de ser i tiltakskjeden, sier Kulbrandstad.
Som eksempel nevner han et kurs i ølbrygging for alkoholikere. Tanken bak er å lære alkoholikere, som primært drikker rødsprit, parfyme, etterbarberingsvann, vindusspyleveske etc, å brygge sitt eget øl, slik at de kan drikke på en mindre skadelig måte.
Viktigheten av bolig er en annen erfaring Kulbrandstad trekker frem sitt opphold i Vancouver. Selv om det finnes en rekke gode botiltak i Downtown Eastside, bor likevel mange i boliger med elendig standard og sikkerhet. Resultatet er at flere velger å bo på gata.
– For de aller dårligste pasientene trengs botilbud med bemanning. Det er like sant i Norge som i Canada, mener Kulbrandstad.