Et ytre traume har alvorlige indre konsekvenser, var utgangspunktet til psykologspesialist Zemir Popovac da han holdt foredrag om traumer, offerrollen og tilgivelse på årets Personlighetspsykiatrikonferanse i Oslo.
Brukere som har opplevd traumer kan føle avmakt, skam, skyld og selvforakt – følelser som kan romme eller føre til mye aggresjon. Likevel snaker man lite om aggresjon og sinne hos ofre, mener Popovac.
– I møte med mennesker utsatt for traumer må behandler spørre seg selv: Hvor blir det av offerets aggresjon? sier han.
Usynlig aggresjon
For aggresjonen er der, selv om vi ikke kan «se» den. Kanskje er aggresjonen usynlig fordi den rettes innover, mot selvet eller mot egen kropp i form av selvskading.
– Jeg har møtt mange behandlere som ikke tåler aggresjon. Behandlere foretrekker gråt fremfor sinne. Men hvis jeg merker at behandler ikke tåler mitt sinne, vil jeg jo heller ikke fortelle om det. Og da blir det dårlig terapi, sier Monica Sørensen, medlem i ekspertgruppen til Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri (NAPP).
Lov å vise sinne
Hun ønsker seg en boksesekk i hvert behandlingsrom, både som praktisk hjelpemiddel og som symbol på at her er det lov å være sint. Ikke minst bør behandler vise at pasientens sinne aksepteres, at aggresjon og sinne er akseptable følelser.
– Jeg trenger å kunne vise at jeg er sint. Hvis man ikke kan vise det i terapitimen, går man hjem og gjør det man må, mot seg selv, for å få ut aggresjonen og smerten, forteller Sørensen.
Føle, ikke agere
Psykologspesialist Popovac understreker at aggresjon kan være en positiv følelse i behandling. Etter et traume kan selvet overveldes av sterke følelser. Det kan være mye aggresjon som rettes innover. Popovac mener pasientene trenger aggresjon for å vitalisere selvet, men aggresjonen må flyttes vekk fra selvet og mot overgriper, for eksempel. Offeret må tillate seg selv – og få lov til av behandler – å være sint, men nøkkelen er at man ikke trenger agere på sinnet.
– Alle følelser er lov. Men man kan ikke agere på alle følelser, understrekker Popovac. Han mener det er viktig å oppnå forsoning med det som har skjedd for å komme seg videre etter traumer.
Aksept viktig
For Andrea Holst, også medlem i NAPPs ekspertgruppe, var det beskjeden om å «akseptere», men ikke «anerkjenne», som var vendepunktet i behandling.
– Jeg kan aldri anerkjenne det som skjedde med meg. Men jeg kan akseptere at det hendte. Og jeg kan velge å jobbe steinhardt for at traumet ikke skal prege resten av livet mitt, sier Holst.
Forsoning og tilgivelse kan oppleves som altfor mye forlangt av noen. Popovac undrer om samfunnet presser ofre til å tilgi før de er klare. Han understreker at forsoning og tilgivelse ikke alltid er et spørsmål om vilje. For noen er det slett ikke mulig.
– Hvis man tvinger pasientene til å tilgi uten at pasienten er klar for det, oppleves det nesten som et overgrep, påpeker ekspertgruppemedlem Gunhild Hofstad.