I Norge mottar over 30 000 personer behandling for sin rusproblematikk hvert år. I tillegg er det mange som sliter med rus uten å komme i kontakt med hjelpeapparatet. I begge grupper er det mange mødre og fedre.
Barnas opplevelser møtes ikke
Turid Wangensteen og Martine Kihle Dalsrud ga i 2023 ut boka “Når foreldre ruser seg”. De så behov for å bidra med mer kunnskap om barns opplevelser av å vokse opp med rus.
- Vi vet at det er altfor mange barn som ikke blir sett og som ikke får støtte. Det er tidligere gjort en opptelling hvor det ble kartlagt at 5000 av de som var i rusbehandling hadde mindreårige barn. Så er det alle de som ikke har et åpent problem. Foreldre kan tilsynelatende være velfungerende og i jobb, men likevel slite. Det er store mørketall, sier Wangensteen.
Hun trekker frem at rusproblemer kan holdes skjult i mange år. Samtidig kan barna slite med erfaringer og opplevelser de ikke får snakket om.
I mange tilfeller tror Wangensteen at hjelpeapparatet er raskere med å utrede barnet og lete etter årsaker til barns utfordringer i barnet selv, fremfor å undersøke faktorer i barnets omgivelser og andre oppvekstsvilkårene. Mange barn får dermed ingen arena for å snakke om foreldrenes rusatferd. Hun understreker at hvilken type rusmiddelbruk foreldrene sliter med, er underordnet.
- For barn er det ikke av betydning hva slags rusmidler det er snakk om, alkohol, narkotiske stoffer eller reseptbelagte rusmidler. Utfordringen er at den voksne forandrer seg og utryggheten det kan føre med seg, sier Wangensteen.
Ingen som spurte
Gjennom doktorgradsprosjektet sitt har hun snakket med mange informanter om deres opplevelser av å være barn av foreldre som ruser seg. Hun har også møtt flere som terapeut i rusbehandling.
- Veldig mange av de jeg snakket med hadde ikke fått anledning til å dele sine opplevelser og erfaringer. Det sammenfaller med flere nyere studier som viser at det er svært tilfeldig hvorvidt barn tilbys oppfølging og samtaler.
Wangensteen tror det er flere grunner til at barnas opplevelser ikke adresseres.
- I mine intervjuer med helsepersonell i rusbehandling er det flere som sier at de ikke kan så mye om kommunikasjon med barn, og at de må ha fokus på personen som har rusproblemet. Det er også en redsel for å gjøre vondt verre for barnet ved å snakke med barna om disse opplevelsene.
- I noen tilfeller har heller ikke foreldrene ønske om at helsepersonell skal snakke med barna deres. Kanskje i frykt for at noen skal komme i mellom dem og barna. Da blir det vanskelig for helsepersonellet å gjennomføre disse samtalene.
Wangensteen tenker det er spesielt viktig at hjelpeapparatet anerkjenner de gode relasjonene mellom barn og foreldre, for i alle familier vil det som regel være både positive og negative relasjoner.
- Mange av informantene mine fortalte at de var veldig glade i foreldrene sine, og at de fikk mye kjærlighet og gode opplevelser sammen med dem. Derfor er det viktig at hjelpeapparatet klarer å ha to tanker i hodet på en gang. Ta vare på og vise empati med foreldrene, samtidig som de bidrar til at barnet får den nødvendige beskyttelsen og tryggheten.
- Flere av de jeg intervjuet snakket om at andre voksne var fordømmende overfor foreldrene. Det er sikkert i beste mening for å vise empati med barnet, men det ble en ekstra belastning for dem. Da måtte de også bruke energi på å forsvare forelderen sin. Barnet blir sittende med en dobbelt byrde. Mange føler på skam og en sterk ensomhetsfølelse.
Les også: Unge pårørende har nesten dobbelt så dårlig psykisk helse som andre unge
Finne andre beskyttelsesfaktorer
Løsningen er ikke alltid å fjerne barnet. Det er mange muligheter. Wangensteen oppfordrer til å se barnets oppvekst i en større kontekst og vurdere andre beskyttelsesfaktorer, som besteforeldre, skole, barnehage og øvrig hjelpeapparat kan bidra med.
- Så er det noen ganger slik at foreldene ikke klarer å ivareta barnas behov for fysisk, emosjonell og sosial trygghet, og de må flytte. Foreldrene kan da likevel være gode støttespillere for barna sine, og relasjonen kan være like betydningsfull selv om man ikke bor sammen.
Uansett er det viktig at barnet får anledning til å sette ord på hva de opplever, og at dette faktisk blir gjort.
- I doktorgradsprosjektet mitt intervjuet jeg veldig mange mennesker med ulike roller knyttet til oppfølging av barn med foreldre som ruser seg, blant annet barneansvarlige i TSB, fosterforeldre og foreldre. Det som kom frem var at alle trodde det var noen andre voksne som snakket med barnet om deres opplevelser.
Wangensteen tror økt kunnskap blant helsepersonell, om hvordan man kan se, beskytte og snakke med barna, er veien å gå.
- Rus og opplevelser med rus kan være vanskelige tema å snakke om, men det er et ansvar vi som helsepersonell må ta. Vi i behandlingsapparatet har ofte best forståelse og mulighet til å forklare ting. Jeg vil sterkt anbefale veilederen som er utarbeidet ved St. Olav, barnespor.com. Den gir gode forslag til hvordan man kan snakke med barna, sier hun.
Samtidig håper hun at helsesykepleiertjenesten og sosiallærertjenesten i skolen kan styrkes slik at de kan fange opp barn som sliter raskere. For med god oppfølging og støtte kan barn faktisk klare seg bra, til tross for tøffere oppvekstsvilkår.
- Det er ingen automatikk i at disse barna får det vanskelig som voksne, men de har med seg en sårbarhet inn i voksenlivet. Hvor sårbare de blir vil avhenge av andre beskyttelsesfaktorer og støtte underveis, oppsummerer Wangensteen.
