Ingen nedgang i bruk av tvang
Det har oppstått en debatt om nivået for bruk av tvang i etterkant av at lov om psykisk helsevern ble endret i 2017. Hensikten med endringen var å harmonisere loven med annen helselovgivning, som vektlegger eget samtykke.
Lovrevisjonen var omfattende. Særlig har konsekvensene av kravet om manglende samtykkekompetanse blitt diskutert.
Gitt at andre kriterier for etablering av tvang er oppfylt, ble det gjort et unntak fra kravet om manglende samtykkekompetanse, hvis pasienten vurderes å representere en fare for eget liv eller andres liv og helse.
En bekymring i fagfeltet etter lovrevisjonen har vært at mennesker som trenger behandling kan unndra seg denne, eller avslutte behandling de er i behov av.
En overordnet målsetting med revisjonen var redusert bruk av tvang. Statistikken viser imidlertid at lovendringen ikke har hatt ønsket effekt. Bruk av tvang har ikke gått ned, og politiet har de seneste årene opplevd en markant økning i bistandsoppfordringer til helsesektoren.
Les også: Samhandling mellom politi og helse
Grunnleggende menneskerettigheter
Utvalget, ledet av Øystein Mæland, har vurdert spørsmålet om samtykke og mener dagens vilkår bør opprettholdes, men at det er behov for noen justeringer i systemene.
Mæland fremhever at det er viktige menneskerettslige grunner for å ivareta prinsippet og peker på at nedbyggingen av helsetjenestene er et større problem.
- Det er tilgangen til helsehjelp som er den store utfordringen innen psykisk helsevern, ikke bruken av tvang, sa Mæland under framleggingen av rapporten 15. juni.
Utvalget har identifisert flere mangler i dagens praksis. Blant utfordringene som er påpekt er:
- svekkelsen av vilkåret for å vurdere om pasienten kan utgjøre en fare
- helsepersonells nøling med å ta beslutninger om tvang
- nedgangen i antall døgnplasser per innbygger
- vanskelighetene med å bli innlagt på sivilt grunnlag
- risikoen for svingdørspasienter
- økt belastning for pårørende
Les også: Etterlyser bedre somatiske tiltak for ROP-pasienter
Revurdere nivået
Mæland mener man bør justere nivået for å vurdere om noen er samtykkekompetente eller ikke.
Han peker på at dagens krav «åpenbart» er for strengt, og at det bør være mulig å fastslå at en person ikke er samtykkekompetent hvis det er «overveiende sannsynlig».
(Foto: Marte Goplen)
- Behandling basert på frivillighet er en viktig målsetting. Samtidig er det viktig å ivareta mennesker i situasjoner der deres beslutninger kan gi svært negative konsekvenser for dem selv på kort og lengre sikt. Dette kan være en vanskelig balansegang, sier leder ved Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse (NKROP), Bjørn Stensrud
Les også: Dilemmaet med tvang
Behov for tettere samarbeid
Utvalget fremhever også behovet for bedre samarbeid mellom helsevesenet, justissektoren og kommunene når det gjelder personer med høy voldspotensial. De anbefaler blant annet en vurdering av regler om taushetsplikt for å muliggjøre bedre samhandling og tilstrekkelig informasjonsutveksling.
- Utvalget peker på at behandling med god kvalitet er det viktigste tiltaket for samfunnsvern. Tvang kan noen ganger være nødvendig. Samtidig er det viktig å etablere forebyggende strukturer rundt pasienter basert på frivillighet. Så må en ha gode rutiner for å avdekke voldsrisiko og følge opp denne hvis den identifiseres, fortsetter Stensrud.
Les også: - Jeg har opplevd tvang, og det er jeg takknemlig for
ROP - lidelser i en kompetansebasert modell
Utvalget peker på at helsetjenesten bør ha en spesiell oppmerksomhet på pasienter med samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse.
En rusavhengighet kan føre til at samtykkekompetansen varierer, og misbruket kan gi en forhøyet voldsrisiko.
Et svingende forløp kan føre til mange korte akuttopphold med redusert mulighet for en grunnleggende utredning. Faren er at det etableres en «svingdørsproblematikk» som over tid kan gi et mer komplisert bilde.
- Vi vet at et pågående rusmisbruk kompliserer oppfølgingen av en psykisk lidelse. Et viktig spørsmål er hvordan en rusavhengighet påvirker en persons samtykkekompetanse. NKROP har gitt innspill til utvalgets arbeid, og er fornøyd med at utvalget har fulgt opp dette, avslutter Stensrud.
Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol (Ap) understreker at rapporten tar for seg grunnleggende og komplekse spørsmål om enkeltmenneskets rett til selvbestemmelse og statens plikt til å ivareta retten til helse når en person ikke kan ta stilling til helsehjelp. Hun vil vurdere anbefalingene i sammenheng med opptrappingsplanen for psykisk helse, som ble publisert i begynnelsen av juni.
Les rapporten: Bedre beslutninger, bedre behandling