I fjor fastslo Lancet kommisjonen i psykiatri at mennesker med psykisk lidelse fremdeles lever i snitt 20 år kortere enn resten av befolkningen. Hjerte- og karsykdommer er blant de vanligste dødsårsakene. Dersom en person med alvorlig psykisk lidelse har en hjerte- eller karsykdom, er risikoen for at han eller hun vil dø av sykdommen langt høyere enn for mennesker uten psykisk lidelse. Med andre ord: Dødeligheten av hjerte- og karsykdom er høyere for mennesker med psykiske lidelser enn for andre.
Les også: Psykisk syke dør tidligere enn andre, og av sykdommer det er lett å behandle.
Dette opprører Anne Høye, overlege ved Psykisk helse- og rusklinikken, Universitetssykehuset Nord-Norge og førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet.
Hun bekrefter at funnene i Lancet-rapporten stemmer overens med den norske virkeligheten, til tross for at Norge er et høyinntektsland med et offentlig helsevesen:
– Selv om vi har en offentlig helsetjeneste her i Norge, i motsetning til for eksempel USA, er dødeligheten blant psykisk syke minst like høy her i landet som andre steder.
Dødeligheten går ned for noen
Høye påpeker at dødelighet som følge av hjerte-karsykdommer faktisk har gått betydelig ned i den norske normalbefolkningen i løpet av de siste 20 årene. Men denne trenden finner man ikke hos personer med alvorlige psykiske lidelser.
– Hadde dette vært en annen pasientgruppe, hadde vi aldri tillatt det, mener Høye.
Hun påpeker at det er mange årsaker til den høye dødeligheten blant mennesker med psykisk lidelse. Noen årsaker gjelder risikofaktorer hos den enkelte, andre på systemnivå.
De individrelaterte årsakene er gjerne knyttet til livsstilsfaktorer som røyking, manglende fysisk aktivitet og overvekt. De systemrelaterte årsakene i stor grad handler om hvordan helsevesenet klarer å prioritere forebygging, fange opp de med høy risiko og gi riktig behandling til denne pasientgruppen.
Forebygging og behandling
For å endre på trenden med dårligere somatisk behandling for personer med psykiske lidelser og høy dødelighet, må det settes inn tiltak på både forebygging og behandling, og man må ha både individfokus og systemfokus på begge områder, understreker Høye.
Høye har klare tanker om konkrete tiltak:
– Vi må få opp kunnskapen om somatisk sykdom i psykiatrien og psykiatrisk sykdom i somatikken. Vi vet at psykiske og fysiske symptomer henger nøye sammen. For eksempel vet vi mye om at fysisk aktivitet og bedre fysisk helse har god effekt på psykiske symptomer. Det ser vi i all forskning på mental helse, og denne sammenhengen må ivaretas i systemet, sier Høye.
Overlegen viser til dansk forskning som viser at det er vanskelig å sikre forebygging som bare er individrelatert.
Vil ha tverrfaglige team
Høye etterlyser tverrfaglige team satt sammen av fagfolk som jobber spesifikt med pasienter i faresonen. Teamene bør være dedikerte, sette av nok tid til pasientene og følger de over tid:
– Det holder ikke å fortelle pasientene at de bør slutte å røyke og ble mer fysisk aktive. Denne pasientgruppen trenger konkrete, langsiktige tiltak og personer som er der sammen med dem. Personer som vet hvordan de skal trene, hva slags mat de må spise og hvordan man tilbereder den, understreker overlegen.
Helsetjenesten i hjemkommunen kan bidra med tiltak som skreddersydde røykeslutt-kurs, organisert fysisk aktivitet og kurs i matlaging.
Overlegen minner om at man vet at denne pasientgruppa faller mellom flere stoler når det gjelder oppfølging og behandling av etablert fysisk sykdom. Økt samarbeid mellom primær- og spesialisthelsetjenesten er nødvendig for at de skal få likeverdig utredning og behandling. Dette krever sannsynligvis skreddersydde løsninger, mer tid og bedre koordinering.
Fysisk aktivitet som behandling
Videre må psykiatriske sykehus, poliklinikker og kommunale helsetjenester påse at fysisk aktivitet blir en del av behandlingen, og ansette ildsjeler som kan dette, mener Høye.
– Noen steder har man fått det til, fordi man har jobbet hardt for det. Det er ikke noe som skjer av seg selv. Det holder dessuten ikke at helsetjenestene får beskjed om å gjøre det av helseministeren, det må ressurser til, poengterer hun.
Forskeren og overlegen er klar over at dette er det klassiske ropet om penger. Men hun understreker at den gylne regelen om at somatikken og psykiatrien skal ha like mye, ikke blir fulgt opp:
– Dette er ikke ressurser som kan omdirigeres fra andre deler av et allerede underfinansiert område. Det må bevilges nye midler. Dette er en høyrisikogruppe med ekstremt høy sykelighet og dødelighet. Da nytter det ikke med bare god vilje og fine ord fra direktorat og departement. Det må penger til, fastslår Høye.