Av: Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri, NAPP
Hva er unnvikende personlighets-forstyrrelse?
Unnvikende personlighetsforstyrrelse karakteriseres av et omfattende mønster av sosial hemming, følelse av utilstrekkelighet og hypersensitivitet ovenfor andre. Personen er ofte preget av engstelse og anspenthet.
For å få diagnosen må minst fire av følgende syv symptomer være tilstede, ifølge DSM-5:
- Unngår sosiale og yrkesmessige aktiviteter som innebærer mye mellommenneskelig kontakt, av frykt for kritikk, misbilligelse eller avvisning.
- Er ikke villig til å involvere seg med andre mennesker så sant vedkommende ikke er sikker på å bli likt.
- Er tilbakeholden i intime forhold av frykt for å bli beskjemmet eller latterliggjort.
- Er besatt av frykten for å bli kritisert eller avvist i sosiale situasjoner.
- Er hemmet i nye mellommenneskelige situasjoner på grunn av følelse av utilstrekkelighet.
- Ser på seg selv som sosialt udyktig, som en som mangler personlig appell, eller er mindre verdt enn andre.
- Er uvanlig nølende når det gjelder å ta sjanser eller å involvere seg i enhver ny aktivitet, fordi vedkommende frykter forlegenhet.
Ruslidelser og personlighetsforstyrrelser opptrer ofte samtidig. Blant pasienter i rusbehandling er forekomsten av personlighetsforstyrrelser opp mot 70 prosent, mens om lag halvparten av pasientene med personlighetsforstyrrelser har en ruslidelse i tillegg. Det kan skape utfordringer i behandling.
Unnvikende personlighetsforstyrrelse er den vanligste i befolkningen. Forekomsten er på rundt fire prosent i den generelle befolkningen, og mellom 10 og 40 prosent blant pasienter i psykisk helsevern. Selv om den er mest utbredt, har unnvikende personlighetsforstyrrelse tradisjonelt fått lite oppmerksomhet.
− Dette er de stille pasientene. De ble bortglemt i barnehagen, på skolen, i utdanning og på arbeidsplassen. De er også bortglemt og oversett av behandlingsapparatet og i forskning, sier Ingeborg Ulltveit-Moe Eikenæs, leder av Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri (NAPP).
Trenger egen diagnose
Hun har viet store deler av yrkeslivet til forskning på og behandling av mennesker med unnvikende personlighetsforstyrrelse. I sin doktorgrad fra 2016 undersøkte hun personlighetsfungering, tilknytning og barndomserfaringer hos pasienter med unnvikende personlighetsforstyrrelse og sosial fobi.
Mange har stilt spørsmål ved om man trengte en egen diagnose for unnvikende personlighetsforstyrrelse. Er ikke dette bare en mer alvorlig utgave av sosial fobi? Nei, fastslår Eikenæs.
− Nyere forskning har vist at det ikke er så stort overlapp mellom de to lidelsene som man trodde tidligere. Forenklet sagt: Mennesker med sosial fobi frykter sosiale situasjoner, men mennesker med unnvikende personlighetsforstyrrelse frykter nære relasjoner, forklarer NAPP-lederen.
Får utilstrekkelig behandling
Pasienter med unnvikende personlighetsforstyrrelse gjør sjelden mye av seg, og kan hende er det derfor de ikke har fått så mye oppmerksomhet fra verken forskere eller klinikere. Mange av pasientene kommer i kontakt med helsevesenet fordi de søker hjelp for angst og depresjon, som er vanlige tilleggslidelser. Flere har også ruslidelser. De får behandling for tilleggslidelsene, men sjeldnere for de underliggende personlighetsvanskene.
− Det er viktig å identifisere, utrede og behandle underliggende personlighetsproblemer. Ubehandlede personlighetsvansker reduserer muligheten for å oppnå varig bedring fra ruslidelser eller andre psykiske lidelser, sier NAPP-leder Eikenæs.
Hun påpeker at selv om pasienter med unnvikende personlighetsforstyrrelse kan oppfattes som milde og rolige, betyr det slett ikke at personlighetsforstyrrelsen oppleves som mild av de som lever med den.
Pasienter med unnvikende personlighetsforstyrrelse kan ha lav funksjonsevne og høyt symptomtrykk, med alvorlige identitetsforstyrrelser. De strever med å vite hvem de egentlig er, og har lite kontakt med eget følelsesliv. Egne følelser har de gjerne pakket bort for lengst.
− De lever med en enorm selvforakt. Å redusere selvforakten er første bud i behandling, mener Eikenæs.
Frykt for å bli avvist
Sosial hemming, følelse av utilstrekkelighet og hypersensitivitet ovenfor andre mennesker er kjennetegn ved unnvikende personlighetsforstyrrelse. Frykt for å bli avvist er en helt sentral del av sykdomsbildet.
− Pasientene har stor sårbarhet for avvisning. Hvis de værer avvisning, har de en tendens til å trekke seg unna og avslutte relasjoner på eget initiativ. Dette gjelder også i behandling, understreker Eikenæs.
På 1990-tallet og tidlig 2000-tall var det vanlig praksis at pasienter med unnvikende personlighetsforstyrrelse ble passert i terapigrupper sammen med pasienter med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Slik er det fremdeles noen steder, men det er ikke å anbefale, understreker Eikenæs.
− I behandling av unnvikende personlighetsforstyrrelse er det særlig viktig at terapirommet er trygt, og at det ikke er et rom for store konfrontasjoner og utbrudd, sier hun.
NAPP-lederen minner om at det er gjort lite forskning på behandling av unnvikende personlighetsforstyrrelse. Studier som er gjort tyder på at det nytter å tilrettelegge behandlingen med tanke på pasientenes problemområder. Da opplever de fleste bedring både underveis og etter avsluttet terapi.
NAPP tilbyr jevnlig kurs om forståelse og behandling av unnvikende personlighetsforstyrrelser. Kurs og seminarer annonseres på NAPPs hjemmesider og i sosiale medier. NAPP kan også holde kurs lokalt der du arbeider.
Ta gjerne kontakt på napp@ous-hf.no.