Hva er et offer? Det er et menneske som har lidd et reelt tap, hvor det er rimelig klart at personen selv ikke kan lastes. Slik lyder definisjonen som psykologspesialist Christian Schlüter fra Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri (NAPP) serverte publikum på årets Schizofrenidagene i Stavanger i begynnelsen av november.
– Men i dag ser vi en utvidelse av offer-begrepet. Det er en tendens til at enhver som har opplevd motgang eller uheldige omstendigheter er et offer, mente Schlüter.
Utviklingen er uheldig av flere årsaker. Offerstatus gir rettigheter, som kan være svært viktige for «sanne» ofre. Problemet er når «falske» ofre søker de samme rettighetene. Resultatet kan være utvanning av hjelp til de som virkelig trenger det, samt «compassion fatigue». Når det blir for mange ofre, slutter andre å bry seg. De orker ikke mer. Igjen lider de «sanne» ofrene.
Uheldig rolle
Imidlertid kan offer-rollen i seg selv være svært uheldig for både «sanne» og «falske» ofre. Ifølge psykologspesialist Schlüter kjennetegnes offer-rollen blant annet av å se på seg selv som ødelagt og såret. Det innebærer en generell følelse av å ha blitt urettferdig behandlet, og krenkelsene glemmes ikke. Offer-rollen har varierende grad av selvmedlidenhet, selvrettferdighet og selvoppofrelse.
– Å innta offer-rollen innebærer en rimelig stabil oppfatning av seg selv som offer i relasjon til verden, til hendelser som man ikke kan påvirke eller ha noe ansvar for. Det er en rolle som påvirker flere områder av livet – hele personen blir et offer. Oppfatningen av å være et offer gjelder hendelser i fortiden, men synet på seg selv som offer vedvarer – ofte i årtier, påpekte Schlüter.
Les også: Tør du være privat med pasienten?
Påvirker relasjoner
Offer-rollen påvirker både personens syn på seg selv og, ikke minst, deres relasjon til andre. Å forholde seg til et offer kan være utmattende for folk rundt. Offeret ser lite annet enn sin egen smerte, og ingenting andre gjør hjelper. Anklagene kan komme raskt. «Hvordan kan du si det til meg, når du vet hva jeg har vært gjennom?» Emosjonell utpressing er vanlig, fortalte Schlüter.
– Ofre kan knytte seg til andre ofre, og hendelser tolkes inn i «offer-skjema». Det er mye selvoppfyllende profetier, sa psykologspesialisten.
Påvirker terapirommet
Offer-rollen er en enorm utfordring i terapirommet.
– Som behandler føles det nærmest umulig å påpeke til pasienten at han eller hun er falt i offer-rollen. Jeg redd for å klandre offeret. Da ryker alliansen, og uten allianse er terapien sjanseløs. Jeg kan bli usikker på hva slags offer jeg har i rommet – er det sant eller falsk? Kan jeg som behandler tillate meg å tvile på det pasienten forteller? undret Schlüter.
Les også: Vær bevisst egne reaksjoner
Som en personlighetsforstyrrelse?
Han stilte spørsmål om offer-rollen kan forstås som en personlighetsforstyrrelse. Schlüter viste til at offer-rollen bidrar til rigid væremåte og tankesett og påvirker relasjoner i stor grad. Offer-rollen kan også vitne om en destruktiv tilknytningsstrategi. «Hvis jeg lider, kan du ikke forlate meg.» Det kan være et forsøk på å skaffe seg omsorg og forståelse, men også oppmerksomhet, å være interessant.
– Offer-rollen i sin reneste form er identitetsforstyrrende. Det er dysfunksjonelle personlighetstrekk som bremser og ødelegger for all personlig utvikling, sa Schlüter.
Les også: Personlighetsforstyrrelser endres over tid
Aksept og forsoning
Hvordan skal så personer fastlåst i offer-rollen behandles? Psykologspesialisten mente man i terapi må jobbe med aksept og forsoning. Ikke minst må man jobbe med relasjoner til andre. Annerkjennelse for at personen har lidd er viktig.
– Mange savner bekreftelse og annerkjennelse på at de har lidd et reelt tap. Men ofte har de fått mye annerkjennelse fra omgivelsene rundt, offeret blir bare aldri «mett». Skyldes det stadige behovet at annerkjennelsen har vært for liten – eller kommet fra feil folk? spurte Schlüter.
Regulere følelser
Han mener offer-rollen også kan ses som en strategi for å håndtere følelser. Ofre har lidd mange tap, men i terapirommet ses sjelden ren tristhet eller sorg. Offeret kommer med bebreidelser, men uttrykker sjelden rent sinne. I terapirommet ses udifferensierte følelser og smerte.
– Offer-rollen forkludrer klare følelser og hindrer bearbeiding. Ofte skiller ikke offeret mellom sinne og sorg. Det gjør det vanskelig å være lei seg uten å bli sint samtidig. Det blir vanskelig å trøste seg selv, påpekte Schlüter.
Giftig bitterhet
Psykologspesialisten understrekte at de aller fleste mennesker vil ta turer innom offer-rollen. Å føle bitterhet er en normal og naturlig reaksjon. Utfordringen er å ikke bli værende. For behandler er det viktig å få pasienten til å innse at «bitterhet er en indre gift som ikke skader andre enn deg selv,» sa Schlüter.
– Å konfrontere offeret med egen offer-mentalitet er en «high-risk, high gain»- situasjon. Du kan gjøre stor skade. Men du kan også få gode resultater. Av og til må man kanskje tørre å stille spørsmålet: «Nå har det gått tjue år, hvor lenge skal du egentlig holde din eks-kone ansvarlig for alt som er galt i livet ditt?» Det er svært ubehagelig, men kan være helt nødvendig.
Les også: Vær bevisst egne reaksjoner