- I tillegg til fengselsbetjentene, jobber også miljøterapeuter og psykologer i fengslene. Noen av disse yrkesgruppene er ansatt i det ordinære tjenesteapparatet utenfor og leverer sine tjenester inn til de innsatte i fengslene, også kalt importmodellen, sier Janne Henriette Ingarsdotter Helgesen. Hun er leder av to seksjoner for politiledelse og sivile gjøremål ved EVU-avdelingen på Politihøgskolen i Oslo.
Helgesen har forsket på rus og fangebehandling gjennom Phd-avhandlingen «Straff og velferd i fangebehandling av rusmiddelbrukere – en kvalitativ analyse av empowerment og samarbeid i norske rusmestringsenheter».
Store forskjeller mellom enhetene
Helgesen intervjuet 72 innsatte, ansatte og ledere i kriminalomsorgen og spesialisthelsetjenesten, samt observerte ved fem rusmestringsenheter. Helgesens studier viser at det er store forskjeller i tilbudet i de forskjellige enhetene. Noen steder opplever de innsatte å få adekvat hjelp til å mestre sine problemer. Ved andre enheter dominerer kontroll og sanksjoner, og behandlings- og rehabiliteringstilbudet er fraværende.
- Forskjellene mellom enhetene er så store at man ikke kan snakke om at det er en felles form for fangebehandling i Norge, sier Helgesen.
Posisjonskamper mellom ansatte
- Importmodellen gir de profesjonelle ulik tilknytning til fengselsorganisasjonen og ulik posisjonering for de ansatte. Samarbeidet mellom de forskjellige yrkesgruppene påvirkes negativt av fengslenes rigide styringsform, og hvordan de ansatte styres og ledes forskjellig i rusmestringsenhetene. I kombinasjon med de komplekse oppgavene som skal løses, leder dette til posisjonskamper mellom ansatte, sier Helgesen.
- Samlet sett lykkes ansatte kun til dels å samarbeide med hverandre, sier hun videre.
Psykologene forsvinner fort
Helgesen forteller at psykologene har god støtte i egen organisasjon utenfor fengslene og en sterk profesjonsidentitet. De posisjonerer seg sterkere enn de andre yrkesgruppene.
- Psykologene er de som er minst villige til å tilpasse seg fengselslogikken og styringsformen. De innsatte er ikke fanger for dem, men pasienter. Psykologene forsøker gjerne først å påvirke ledelsen og andre yrkesgruppers prioriteringer. Dette lykkes de som oftest ikke med. Resultatet blir at mange trekker seg fra samarbeidsprosessen og fort forsvinner. De vil ikke være med på at fengselsinteressene kommer først, sier Helgesen.
Miljøarbeiderne innordner seg
- Man kunne tenke seg at miljøarbeiderne hadde det samme profesjonelle nettverket ute, men det har de ikke. Miljøarbeiderne er de mest lojale. De innordner seg fengselslogikken og tilpasser seg både fengselsledelsens føringer og de andre yrkesgruppene, sier Helgesen.
Fengselsbetjentene blir ofte fremstilt som en detaljstyrt og kontrollorientert profesjon. De får derimot mer handlingsrom av ledelsen og lov til å utøve skjønn.
- Selv om de får mer støtte og frihet fra fengselsledelsen, føler de seg hverken gode nok eller anerkjent i møte med de andre yrkesgruppene, sier Helgesen.
Kollektiv fungerer best
Samarbeidet mellom de ulike yrkesgruppene fungerer best der fengselsledelsen er villig til å gi yrkesgruppene og de innsatte mer makt og myndighet, og der ledelsen støtter videre progresjon i soningen.
- De rusmestringsenhetene som hadde mest fornøyde ansatte og innsatte, var de stedene der det var laget et kollektiv. I kollektivet fikk ansatte og innsatte større spillerom for hvordan de ville utforme miljøet på enhetene og hvilke regler de ville ha der, sier Helgesen.
Store nedskjæringer
- En annen utfordring er de store kuttene i fengsel og i kriminalomsorgen. Det skjæres til beinet i faglige tilbud og bemanning. Det er grunn til å stille spørsmål ved om dagens fangebehandlingsidealer om myndiggjøring og importmodellens intensjoner om samarbeid lar seg realisere i norske fengsler, sier Helgesen.
Mange innsatte har rusproblemer
Innsatte med rusmiddelproblemer utgjør en stor del av den norske fangebefolkningen.
Ifølge SERAF-rapporten “Rusmiddelbruk og helsesituasjon blant innsatte i norske fengsler” fra 2016, hadde totalt 65 prosent av de innsatte erfaring med å ha brukt narkotika eller ikke-foreskrevne medikamenter for å oppnå rus. Mange oppgir at de ønsker og har behov for behandling og rehabilitering under soning.
Anne Bukten er forsker ved Senter for rus- og avhengighetsforskning (SERAF) ved Universitetet i Oslo. Hun leder PriSUD-prosjektet som er et stort forskningsprosjekt hvor målsettingen er å undersøke rusbehandling i fengsel. Prosjektgruppen har nylig fått prosjektmidler fra både Helse Sør-Øst og Norges Forskningsråd.
Vet lite om hva som skjer i fengselet
- Vi vet mye om rus blant innsatte før, og den risiko som de er i etter soning, men vi vet veldig lite om hva som egentlig skjer i fengselet, sier Bukten.
- Vi vet ikke om innsatte screenes systematisk eller i hvilken grad behandlingstilbudet i fengslet dekker det behovet som innsatte har. Vi tror et fengselsopphold kan være en god start på en rehabilitering. Derfor er det viktig at innsatte får mulighet til et behandlingsforløp som skal fortsette også etter løslatelse, sier hun videre.
Behandling foran sanksjoner
- Basert på tidligere studier vi har gjort, ser vi at de som kommer til fengsel ofte er personer med veldig alvorlig og ukontrollert rusbruk. Vi tenker at denne gruppen vil ha god nytte av behandlingstilbud i fengselet og at tilbud om rusbehandling vil være et mer effektivt virkemiddel enn kontrollerende og sanksjonerende tiltak, sier Bukten.
Viktig å bygge relasjoner
Bukten er i likhet med Helgesen bekymret for bemanningskutt i fengselet, og at vi med det går i motsatt retning.
- Mer isolasjon og mindre kontakt med andre mennesker, er ikke riktig vei å gå. Hvis den innsatte derimot får mulighet til å bygge trygge relasjoner innenfor murene, med fengselsbetjenter og helsepersonell, kan det være med på å bygge under en motivasjon for endring, sier hun.