«Hvorfor lager du denne filmen?», spør Kjell Magne, faren til Sofia, i filmen. «Kanskje fordi jeg hadde behov for en sånn film da jeg var liten?» svarer Sofia.
Filmskaper Sofia Haugan (29) har laget en dokumentarfilm om og med sin egen far og seg selv, der hun forsøker å hjelpe faren ut av et liv med rus og gjentatte fengselsopphold. Filmen stiller også spørsmål ved om det offentlige støtteapparatet evner å se enkeltmenneskene som er avhengig av hjelp.
Vil skape empati
«Røverdatter» har allerede fått mye oppmerksomhet, og fikk blant annet hederlig omtale ved Gøteborg Internasjonale Filmfestival tidligere i vinter. Filmen er produsert av Indie Film og har kinopremiere 16. mars.
Haugan ønsker og håper at filmen skal hjelpe andre som henne – barn som pårørende – til å snakke om sine egne opplevelser:
− Film er et middel for å skape empati. Jeg ønsker at folk som ikke har så mye erfaring med tematikken, kanskje kan forstå litt mer, og at andre pårørende kan kjenne seg igjen i filmen.
Tungt å bære på hemmeligheter
Regissøren mener hun er heldig som kommer fra en familie der rusen og kriminaliteten ikke har vært hemmelig:
− Det er mye tyngre i familier med en fasade. Det er tungt å måtte bære på sånt når det er en hemmelighet. Jeg håper filmen kan hjelpe folk til å snakke om egne opplevelser.
Filmskaperen påpeker at hun hadde et helt filmteam og et godt nettverk å støtte seg til mens hun gjorde denne jobben, og at hun ikke hadde klart det ellers.
− Det var en stor styrke for meg å gå i terapi hos Blåkors mens jeg lagde filmen, og jeg hadde foreningen Barn av rusmisbrukere, BAR, å lene meg til. Indie Film har også vært fantastiske støttespillere, både praktisk og emosjonelt, samt kjæresten min, som også var fotograf for filmen, legger hun til.
Hjelpeapparat med sprikende holdninger
Det tok Haugan fem år å lage filmen, og hun har hatt mange møter med ulike deler av hjelpeapparatet, både alene og sammen med faren i løpet av de årene. Erfaringene deres har til tider vært svært frustrerende, og Haugan har mye hun skulle ha sagt om det:
− Det er som om samfunnet ikke greier å bestemme seg for om vi skal være sosialister som tar vare på hverandre, eller individualister som bare passer på oss selv. Og hjelpeapparatet speiler dette: enten ser man på rusmisbrukere som ofre for systemet og uten skyld i å ha blitt rusmisbrukere, eller at rusmisbrukere har valgt å bli det og ikke fortjener hjelp, sier hun.
Hun understreker at hun har møtt enkeltpersoner i systemet – fengsel, NAV, rehabiliteringssentre – som virkelig har ønsket å hjelpe, men forteller at hun ofte opplevde det som veldig vanskelig å bli hørt:
− Det er veldig avhengig av hvem man møter. Noen er idealister og ønsker virkelig å hjelpe, mens andre er mer «dette er jobben min, jeg gjør bare et minimum.»
Ser ikke enkeltmennesket
Filmskaperen savnet en vilje til å se enkeltmennesket i de offentlige støttesystemene:
− Det handler om å se en person, og det er verdifullt med samtaler om hva man kan holde på med når man kommer ut fra behandling. På rehabilitering var det veldig lite sånt, forteller hun.
− Det står og faller på små ting, ting som kan gjøre så stor forskjell og som er utrolig enkle å gjøre. Et kurs i fallskjermhopping eller et fotokurs, noe som kan gi mestringsfølelse, koster jo samfunnet mye mindre enn en måned på rehabilitering.
Fokus på pårørende – på papiret
Filmskaperen opplevde at det var vanskelig å orientere seg i systemet, og at hun ofte følte seg mistenkeliggjort og stigmatisert. Hun og faren møtte ofte til møter med hjelpeapparatet med filmteamet på slep:
− Det var mye lettere for pappa å få hjelp hvis jeg var med. Og hvis jeg kom med filmkamera, da var hjelpen enda mer tilgjengelig. En kan lett tenke seg at for andre som ikke har et filmteam i ryggen, og som kanskje har et enda større behov for hjelp, er det enda vanskeligere. Det er helt absurd, mener hun.
Pårørende og rusavhengige har mange rettigheter på papiret, og det snakkes mye om å ha fokus på pårørende, men det fungerer ikke i praksis, mener Haugan:
− De sier at vi som pårørende må ta vare på oss selv og leve våre egne liv, men samtidig blir det ansvaret som skulle ligget på systemet, lagt på oss. Det er helt urimelig. Det hadde vært enklere å ta vare på meg selv dersom jeg hadde visst at andre satt på ansvaret, forteller 29-åringen.
− Mange barn som er pårørende av personer som sliter psykisk eller med rus, tar ansvar, noe som går utover livene deres. Det er ikke barnas ansvar, understreker hun.
Haugan er glad for at filmen har fått såpass mye oppmerksomhet, og håper den kan brukes som utgangspunkt for samtaler om temaet, og at den kan bidra til å bryte tabuer og fremme empati.
− Det er tydelig at filmen har truffet et behov, og det er jeg veldig glad for at jeg har klart, avslutter hun.
Inviterer til førvisninger og spesialvisninger
Produsent Indie Film tror filmen kan være et godt utgangspunkt for å snakke om forebygging og hvordan kan man hjelpe familier som inkluderer en rusmisbruker.
Det arrangeres førpremierer og spesialvisninger for fagfolk og andre i feltet flere steder i landet, og Haugan kommer til å være til stede ved enkelte av disse.
Institusjoner, sentre og andre innen fagfeltet som er interessert i å arrangere spesialvisninger kan kontakte Indie Film ved Karianne Berge, karianne@indiefilm.no.