Stian Biong er professor i psykisk helsearbeid ved Institutt for forskning innen psykisk helse og rus (IFPR) ved Høgskolen i Buskerud. I tillegg til å forske og undervise, har Biong bak seg en lang praksis som sykepleier på rusfeltet i Norge.
Anbefalt praksis i Norge
– Rus- og psykisk helsefeltet i Norge bør ta mye bedre vare på, og benytte synspunkter og erfaringer fra personer som "kommer seg", sier Biong.
– Internasjonalt får vi stadig mer teoretisk, ideologisk og praktisk viten om hvordan en kan hjelpe hverandre til å leve et mest mulig tilfredsstillende liv, tross begrensninger. Det er det recovery-tradisjonen handler om. Også den nye nasjonale retningslinjen for ROP-lidelser anbefaler at «recovery» tas mer i bruk, sier han.
Retningslinjens anbefaling nummer 37 fastslår at «personens egne ressurser må støttes under hele behandlingsforløpet på en slik måte at livskvalitet bedres». Beslektede anbefalinger etterlyser at personer med sammensatte lidelser får informasjon om selvhjelp og brukerstyrte tiltak, og at behandlingsplanen utarbeides i samarbeid med vedkommende.
– Dette er i tråd med en recovery-inspirert tilnærming, konstaterer Biong.
Livshistorie-faktorene
– Har du et eksempel på kunnskap om recovery?
– Hvis vi spør personer med sammensatte lidelser om hva som gjorde at de fikk det bedre, kan svaret være «teatergruppa jeg deltok i»,«at jeg fikk ny kjæreste» eller «at fastlegen forsto at rusproblemene mine var selvmedisinering». Livshendelser eller møter med andre mennesker kan gi livet en ny retning, som en kan bygge «det å komme seg» rundt. Det dreier seg om vendepunkter som bidrar til håp, og til at sosiale roller og identitet endres i positiv retning. Recovery-tenkningen forsterker forandringene og innbyr til samarbeid rundt det å løse oppgaver som personen opplever som sentrale for å leve et godt og meningsfylt liv.
Bedre fungering og bedre liv?
Recoverytradisjonen innebærer ifølge Biong også at vi måler utfall av bistand og hjelp på måter som er tilpasset personen det gjelder.
– I stedet for å måle etter syk-frisk dikotomien, måler man utfall som gjelder folks hverdagsliv og livskvalitet. Fokuset dreier til bedre funksjon knyttet til aktiviteter, bolig, familie og sosialt nettverk, sier han.
Biong viser til flere instrumenter som en kan måle slike utfall med:
Stages of Recovery Instrument (STORI)
Recovery Assesment Scale (RAS)
Mental Health Recovery Measure (MHRM)
Person-Centred Planning Questionnaire eller Klient- og Resultatstyrt praksis (KOR).
– Lykkes tiltak eller institusjoner som arbeider recovery-orientert bedre i å hjelpe brukerne enn de som gir mer tradisjonell behandling?
– Det kommer an betydningen av å «lykkes bedre». Om du mener at tiltakene gir økt følelse av håp, egenkraftmobilisering (empowerment), livskvalitet og velvære, fins det nyere studier som tar for seg disse viktige effektene, sier Biong.
Høyde for sammensatt problematikk
Tradisjonen for å arbeide recovery-orientert er lengre på psykisk helsearbeid-feltetenn på ROP-feltet. Ifølge Stian Biong er det ingen grunn til å tvile på at elementer fra recoverytradisjonen kan være like nyttige for de som både sliter med rusproblemer og psykiske helseproblemer,sammenlignet med de som «bare» har psykiske helseproblemer.
– Recoverytradisjonen tar høyde for at all problematikk er sammensatt. Det viktigste er at forståelsen og oppgaveløsningen tar utgangspunkt i folks håp og ambisjoner. Hvilke verdier har personen? Hva ønsker hun eller han å oppnå? Hvilke ressurser har hun eller han? Hvis vi er mer nysgjerrige og interesserte i det som fremtrer for oss enn av diagnosene, kan vi finne fram til det som gir mening for hver enkelt.
– Ønsker for eksempel en person mest av alt å mekke sykkel, børen starte der. Kommer det problemer i veien for mekkingen, prøver en å løse dem underveis. Det samme gjelder om utgangspunktet er arbeid eller andre meningsfulle aktiviteter, bolig eller sosialt nettverk.
–Å starte med utredning, kartlegging eller diagnostisering, og så begynne behandling, er en prosess som noen kan oppleve som objektiviserende og fremmedgjørende. Om vi erkjenner at vårt mål som hjelpere– billedlig sagt – er å plante et frø til personlige vekstprosesser, utfordrer vi behandlingsbegrepet – og hvem som kan være behandlere.
– Kan brukeres evne til å hjelpe seg selv og hverandre overvurderes?– Recoverytradisjonen bygger på et humanistisk perspektiv, det vil si på en antakelse om at alle kan «komme seg» og alle kan gjøre noe for seg selv og andre for å bli bedre.
Samvirke mellom brukere og profesjonelle
– I internasjonale recovery-orienterte tiltak deltar likemenn eller medarbeidere med erfaringskompetanse i oppfølgingen mer enn de gjør i Norge. Er erfaringene overførbare til det norske hjelpeapparatet?
–«Recovery» forutsetter at vi anerkjenner brukerkunnskap som gyldig kunnskap. I Norge har distriktspsykiatriske sentra begynner å ansette erfaringskonsulenter, men mange er fortsatt skeptiske til erfaringskompetanse. Ideologisk er vi svært tro mot tradisjonen som«medikaliserer» livsproblemer, mener professoren.
Han viser til en norsk undersøkelse omhelsepersonells negative holdninger til selvhjelpsgrupper for rusavhengige. I undersøkelsen ble norske personer i rusbehandling spurt om de ser på selvhjelp i form av AA- eller NA-felleskap som en mulig ressurs. Hele tre fjerdedeler svarer ja. Likevel erfarer bare 15 prosent av de samme personene at helsepersonell motiverer dem for å delta i slike fellesskap. I USA er den tilsvarende andelen mer enn 75 prosent!
– Undersøkelser tyder på at brukerne både i og utenfor Norge ønsker et tettere samvirke mellom fagfolk og personer med erfaringskompetanse. Dermed kan saken handle om å utfordre den profesjonelle makten.
– Bruk personens egne «verktøy»
Ved den nasjonale LAR-konferansen i oktober 2012 holdt Stian Biong en innledning om bedringsprosesser ved sammensatte lidelser. Her utfordret han deltakerne til å finne fram til hvilke «verktøy» personen selv har og kan ta i bruk, før de tyr til sine egne. I tillegg gjelder det ifølge professoren å være åpen for følgende åtte antakelser:
At bedring og vendepunkt kan opptre uten profesjonell intervensjon.
At tilgang til folk som tror på en og er tilgjengelige, hjelper.
At det hjelper å ha en bred teoretisk forforståelse.
At bedring ikke er en lineær prosess.
At bedring påvirker hyppighet og varighet av symptomer.
At bedring er mulig selv om symptomer er der eller kommer tilbake.
At bedring også innebærer å komme seg fra konsekvensene av lidelsen.
At bedring ikke betyr at man ikke hadde en avhengighetslidelse
Recovery-praksis
– En praksis som er åpen for dette og vektlegger bedringsprosesser i hverdagslivet, betyr på det personlige og relasjonelle planet at en verdsetter personens erfaringer, unngår kategoriseringer og i større grad ser seg som en likeverdig «lærling». På det sosiale planet innebærer praktisering av recoveryprinsippene å fokusere på faktorer i omgivelsene og å legge til rette for å overvinne stigma, gi åpning for«likemannsarbeid» og muligheter for å delta i meningsfulle aktiviteter, sier Stian Biong.
– «Recovery» høres ut som høye idealer!
– Vi kan alle begynne å arbeide recoveryinspirert allerede i dag! Prøv konsekvent å belyse subjektet først. Bruk betegnelser som «personer med sammensatte lidelser» i stedet for kategorier som «pasienter» og «brukere».Da har du allerede gjort noe med sosiale roller, identitet og stigma, sier Stian Biong.