Hanne Kilen Stuen disputerte ved Norges arktiske universitetet (UiT), Tromsø, fredag 1. november. Kilen Stuen har vært stipendiat ved NKROP siden 2013.
I sitt doktorgradsarbeid har Stuen undersøkt hvordan bruk av tvang uten døgnopphold (TUD) erfares av pasienter, teamansatte og vedtaksansvarlige i norske ACT-team.
– Debatten om bruk av tvang i psykisk helsevern er polarisert. Noen mener at tvang er nødvendig for å sikre behandling av de aller dårligste pasientene, andre mener at tvang aldri kan forsvares. Som forsker er jeg enig i at Norge bruker for mye tvang, og at andre måter å organisere tjenestene på – for eksempel gjennom oppsøkende team – sikrer bedre behandling og reduserer bruk av tvang, sier Stuen i en omtale av sitt prosjekt.
ACT reduserer bruk av tvang
ACT-team er et tilbud til personer med alvorlige psykiske lidelser og andre utfordringer som ikke klarer å gjøre nytte av ordinære helsetjenester. Teamene er tverrfaglig sammensatt. Kongstanken bak ACT-modellen er at teamene skal jobbe oppsøkende og møte pasientene på pasientens egne arenaer. En nasjonal evaluering av ACT-team viste blant annet en halvering i antall tvangsinnleggelser og oppholdsdøgn etter at pasientene ble med i ACT-team.
DISPUTAS: Hanne Kilen Stuen forsvarer sin avhandling i diskusjon med førsteopponent professor Stefan Sjøstrøm fra Uppsala universitet. (Foto: Hanne Clausen)
Pasientenes erfaring med tvang
Hanne Kilen Stuens doktorgradsavhandling forsøker å gi svar på spørsmålet: Hvilke erfaringer har pasienter, de ansatte i ACT-teamet og vedtaksansvarlige med bruk av tvang uten døgnopphold (TUD)?
I den første delen av studien ønsket Stuen å undersøke pasientenes opplevelse av bruk av TUD. Hun intervjuet 15 pasienter fra fire ulike ACT-team, ni menn og seks kvinner. Studien ble publisert i 2015, og viser at TUD kan være lettere for pasienter å akseptere dersom de også mottar andre tjenester og praktisk hjelp med bolig, økonomi og fritid.
Ansattes erfaring med tvang
Del to av prosjektet kartlegger ansattes og vedtaksansvarliges erfaringer med TUD. Her intervjuet Stuen åtte vedtaksansvarlige og gjennomførte fokusgruppeintervjuer med i alt tjue behandlere.
Hovedfunnet i artikkelen er at ansatte og vedtaksansvarlige opplever at de er i et landskap med konkurrerende målsettinger. Å bruke tvang samtidig som man arbeider for å styrke pasientens autonomi ble fremhevet som problematisk.
– De aller fleste informantene mente det var flere fordeler enn ulemper knyttet til å ha vedtaksansvaret organisert i ACT-teamet, påpeker Stuen.
Noen vil mene at det er bedre å plassere ansvaret for å følge opp tvangsvedtak utenfor ACT-teamet slik at ikke relasjonen med pasienten blir skadet. Men Stuens studie tyder på at vedtaksansvarlige som er ansatt i ACT-team opplever det som tryggere og enklere å ta pasienten av TUD enn vedtaksansvarlige som ikke jobber i teamet.
Vurderinger rundt bruk av tvang
Den tredje og siste delen av Stuens studie belyser teamansattes og vedtaksansvarliges vurderinger rundt bruk av tvang i konkrete saker. Stuen har intervjuet åtte vedtaksansvarlig, gjennomgått pasientmapper og observert behandlingsmøter.
Informantene understreker at å være del av et ACT-team muliggjør nyanserte vurderinger rundt bruk av tvang. De påpeker at mange av pasientene som er i ACT-team under tvang, er blitt henvist fra sikkerhetsavdelinger ved sykehus. Vurderinger om å fortsette tvangsvedtak tas på bakgrunn av flere og sammensatte risikofaktorer, konkluderer Stuen.
Artikler fra doktorgradsprosjektet:
- Increased influence and collaboration: a qualitative study of patients’ experiences of community treatment orders within an assertive community treatment setting
- Responsibilities with conflicting priorities: a qualitative study of ACT providers’ experiences with community treatment orders.
- How clinicians make decisions about CTOs in ACT: a qualitative study
Veiledere for doktorgradsprosjektet:
- Hovedveileder: professor Rolf Wynn, Institutt for klinisk medisin, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet.
- Biveileder: seniorforsker Jorun Rugkåsa, HØKH, Avdeling for helsetjenesteforskning. Akershus universitetssykehus og professor ved Senter for omsorgsforskning sør, Universitet i Sørøst-Norge.
- Biveileder: professor Anne Landheim, Høgskolen Innlandet og forskningsleder NKROP.