Baltzersen er spesielt opptatt av at man må se bak andre symptomer, som angst og depresjon, samt overlevelsesstrategier som rus og spiseforstyrrelser. Hun ble selv henvist til DPS tidlig i 20-årene for depresjon og søvnproblemer.
- Jeg hadde rundt 30 konsultasjoner på DPS der jeg bare ble gradvis dårligere. Fokuset var på spiseforstyrrelsen, sier Baltzersen, kommunikasjonsrådgiver ved Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri (NAPP) og leder for Personlighetsalliansen.
Da Baltzersen ble henvist til DPS, både jobbet hun og studerte. Hun forteller at hun brukte mange strategier for å klare å fungere, som å overspise, ikke spise, trene og shoppe.
- Jeg levde et ganske stabilt liv på utsiden, men det var et helsike kaos på innsiden, sier hun.
Baltzersen begynte også å ruse seg, og sier selv at hun har prøvd det meste.
- Heldigvis har jeg aldri blitt avhengig av rus. Jeg har alltid kunnet slutte, men da har jeg byttet rusen ut med andre ting, som trening eller mat.
Som å kjøre berg- og dalbane
Etter hvert ble Baltzersen sykemeldt fra jobben og måtte ta pause fra studiene. Hun gikk inn i en dramatisk periode der mye skjedde i rasende tempo, med flere selvmordsforsøk og innleggelser. Hun ble også kastet ut av leiligheten hun leide. Utleieren var redd for at hun skulle ta livet sitt i familiehjemmet deres.
- Den perioden var som å kjøre berg- og dalbane fastspent med bind for øynene, på god vei mot fengsel eller tidlig død, sier Baltzersen.
Les også: Utredning av ungdom med personlighetsforstyrrelser
Hvorfor var det ingen som gjorde noe?
Baltzersen flyttet til en bydel der hun tidligere hadde opplevd å få god hjelp. Det fikk hun denne gangen også. Hun kom til en terapeut som gjorde en skikkelig utredning, samtidig som hun fikk tett oppfølging av fastlegen.
- Jeg fikk vite at jeg mest sannsynlig hadde en personlighetsforstyrrelse, og ble søkt inn til Personlighetspoliklinikken på Ullevål. Der fikk jeg offisielt diagnosen, sier hun.
Men når hun kikker i journalen sin tilbake i tid, ser hun at det står etter en akuttinnleggelse halvannet år tidligere: “Kvinne med kjent personlighetsforstyrrelse.”
- Hvis det var kjent, hvorfor gjorde ingen noe før? Hvorfor ble jeg ikke henvist til Personlighetspoliklinikken tidligere? Livserfaringene fra jeg først søkte hjelp til jeg endelig kom til Personlighetspoliklinikken, skulle jeg gjerne ha vært foruten. Jeg skulle ønske jeg hadde en tidsmaskin og kunne reise tilbake i tid og spørre, sier hun.
Et håp blir tent
Kommunikasjonsrådgiveren husker ikke mye fra utredningen på Ullevål, men ett inntrykk sitter igjen: Følelsen av håp.
- Jeg fikk det integrert gjennom utredningen og behandlingen at diagnosen ikke sa noe om hvem jeg var eller fremtiden min. Det var lite snakk om diagnoser. Diagnosen hadde bare noe å si for å utløse visse rettigheter og var mest relevant for attester. I terapien ble jeg og de andre i gruppen møtt som mennesker, sier Baltzersen.
Underveis i behandlingen ble også behovet for rus og de andre destruktive strategier mindre og mindre.
Les også: Personlighetsforstyrrelser i FACT
Har ikke kjent mye på stigma
Baltzersen begynte å jobbe igjen, først deltid, så etter hvert fullt. Hun begynte å studere og skrev en bacheloroppgave om kampanjeplan for ungdom med personlighetsforstyrrelse. Da skjønte hun at mange med personlighetsforstyrrelse møter mye stigma.
- Jeg har ikke kjent så mye på det selv, men forstod underveis i undersøkelsene til bacheloroppgaven at det er noe mange opplever. Jeg har nok møtt stigma, men der og da skjønte jeg ikke at det skjedde. Møtte jeg på folk som definerte meg ut fra diagnosen, så jeg på dem som litt dumme, sier hun.
Etter hvert startet Baltzersen opp en nettbutikk, tok en master i tverrfaglig helseforskning og studerte PR og markedskommunikasjon. I 2020 søkte hun på jobb som kommunikasjonsrådgiver i NAPP.
- Jeg vet at lederen min møtte motstand fra noen klinikere mot å ansette meg. Jeg var godt kvalifisert og satt med et sterkt behov for å gjøre noe av betydning, fremfor å fortsette å jobbe med markedsføring av ting ingen egentlig trenger. Det var det umulig å snu ryggen til når det føltes som om jeg hadde vunnet psykiatriens lotto, samtidig som et flertall av dem med personlighetsforstyrrelse står uten et godt behandlingstilbud, sier hun.
Les også: Rus og personlighetsforstyrrelser
Måtte bygge opp en ny identitet
Heldigvis ble det jobb i NAPP, og Baltzersen har vært diagnosefri i over 12 år. Det har ikke gått av seg selv, og har kostet både tid og krefter.
- Jeg måtte bygge opp en identitet helt fra bunnen av. Jeg har fulgt andres verdier hele livet. I terapien jobbet vi mye med selvfølelse, identitet, selvverd og relasjoner. En del av behandlingen var å integrere de mange sidene av meg selv. Jeg, som de fleste andre, har fortsatt ting å jobbe med, men jeg er veldig åpen for tilbakemeldinger og lytter og prøver så godt jeg kan å ha et åpent blikk uten at det går ut over alt som er meg, sier hun.
Bortsett fra hardt arbeid, er hun ganske sikker på hvorfor hun er frisk i dag.
- Jeg tror det handler om at jeg til slutt fikk rett behandling. Det er kjempeviktig.