- I begynnelsen skrev fastlegen min ut doser som var helt nødvendige for at jeg skulle kunne leve med smertene jeg hadde. Etter som min toleransegrense ble høyere, ble også dosene høyere. Til slutt tok morfinen helt over livet mitt, sier Birkeland.
Hun måtte slutte i jobben som hotelldirektør, men ønsket likevel å jobbe, og startet en klesbutikk.
- Jeg var veldig trøtt hele tiden, og to ganger sovnet jeg på jobb. Jeg skjønte selv at jeg tok for mye morfin, men det var så vondt å trappe ned, så jeg tok en pille til. Og så ville jeg så gjerne klare å ta meg av butikken, sier Birkeland.
Les også: Flere kvinner dør av overdose, og det skjer på andre måter enn menn
- Livet var helt forferdelig
Etter en stund klarte hun ikke å jobbe i butikken lenger heller. Hodet var ikke på rett plass.
- Jeg følte meg aldri ruset, men jeg må ha vært det. Jeg tok avgjørelser jeg aldri ville tatt ellers, og brukte for eksempel opp alle sparepengene mine. Livet var helt forferdelig. Det eneste som stod i hodet mitt var å få tabletter. Jeg fungerte ikke uten. Jeg kunne ikke skjønne at det skulle være sånn resten av livet, sier Birkeland.
Det måtte være noe galt?
Den tidligere direktøren gikk til legen og fortalte hvordan hun hadde det. Det måtte være noe galt? Men legen mente kroppen hadde blitt vant til de høye dosene, og skrev ut enda flere piller. På det meste, tok Birkeland 13.000 milligram morfin i døgnet. Det tilsvarer 2-300 piller, og er en flere ganger dødelig dose. På denne tiden brukte Birkeland 60.000 kroner i måneden på medisiner.
- Alle rundt meg reagerte på at jeg alltid var veldig trøtt. Jeg sovnet midt i samtaler, og mannen kunne finne meg sovende på toalettet. Jeg visste at det ikke var bra, men jeg var så sliten og redusert og orket ikke ta tak i det selv. Jeg ventet på at legen skulle gjøre noe, sier hun.
Les også: Mangelfullt krisesentertilbud til kvinner i aktiv rus
Var i livsfare
Til slutt ble mannen hennes med til fastlegen og legen ringte avrusningsklinikken i Kristiansand. Der ble de helt satt ut da de fikk høre hvor store doser Birkeland tok, og hun ble sendt rett til akutten.
- Jeg fikk ikke engang dra hjem og pakke. Først da skjønte jeg at jeg var i livsfare, sier hun.
Birkeland ble skrevet ut etter noen timer. På akutten visste de ikke hva de kunne gjøre, og de hadde heller ikke nok morfin på hele sykehuset til å ha henne der. Avrusningsklinikken i Kristiansand ville heller ikke ta imot Birkeland. De hadde verken kunnskap eller utstyr til å hjelpe henne. Det endte med at Birkeland skulle trappe ned hjemme selv.
- Jeg holdt på i tre måneder, men det var helt forferdelig, sier hun.
Hannas hus: Nytt overnattingstilbud til kvinner i aktiv rus i Bergen
En helt ny verden
Etter en stund, kunne avrusningsklinikken ta imot henne likevel, og sommeren 2017 dro Birkeland på avrusning. Der var de helt sikre på at Birkeland solgte medisinene sine videre, for ingen kunne overleve på så høye doser. Etter hvert fikk de bekreftet at hun faktisk tok de dosene hun hadde fått foreskrevet av legen.
- Avrusningsklinikken var en helt ny verden for meg. Her snakket de et helt annet språk. De snakket om sprøyter og metadon og subutex og jeg følte meg helt lost, enda jeg var den verste på hele klinikken. De ville ha meg over på metadon. Da skjønte jeg at de så på meg som en tung narkoman. Jeg hadde aldri sett på meg selv på den måten. Jeg så på pillene jeg tok som medisin. Jeg ville bare hjem, sier Birkeland.
Birkelands mann syntes ikke kona skulle begynne på metadon.
- Før du skal over på metadon, selger vi huset og jeg kommer og henter deg, sa han. Så ble jeg forsøkskanin på å trappe ned på så høye doser, for det hadde de aldri prøvd på før. Og det gikk bra, sier Birkeland.
Flere år med depresjon og angst
Birkeland ble på klinikken i syv uker. Først da hun var utenfor livsfare. Vanlig opphold er tre uker. Til slutt fikk hun endelig komme hjem, men da ble det bekmørkt.
- De neste fire årene gikk jeg i en døs av depresjon, skam, dødsangst, urolige netter og forsinkede abstinenser. Jeg handlet mat sent på kvelden for å slippe å møte på folk, og jeg så lite til venner. Jeg gledet meg ikke til noe, ikke til jul en gang, sier hun.
- Det går bra til slutt
I dag har Birkeland det bra. Hun reiser rundt og holder foredrag og jobber med en bok. Målet er å øke kunnskapen rundt morfinavhengighet.
- Hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde jeg aldri tatt den første dosen med morfin. Dersom pasienter må ta morfin, er det utrolig viktig med god informasjon slik at pasienten vet hva de utsetter seg for. Det gode er kortvarig, men det vonde slipper aldri taket, sier hun, og legger til: .
- I dag har jeg det veldig godt. Det er viktig aldri å gi opp, og vite at det er håp selv når det er som aller mørkest. Det går bra til slutt.
