Bedre forebygging og rask og effektiv hjelp

- Hva vil hovedinnholdet i forebyggings- og behandlingsreformen være?

- Personer med ruslidelser lever 15 til 20 år kortere enn personer uten ruslidelse. Derfor må vi se hvordan de kan få flere friske leveår og økt livskvalitet, sier statssekretær Ellen Rønning-Arnesen i Helse- og omsorgsdepartementet. 

Hun legger til at en av de store utfordringene er at pasientene ikke får god nok oppfølging for sine somatiske lidelser. Her er samhandling på tvers viktig for å kunne gi bedre behandling. 

- Det er også viktig og fange opp barn og unge som kan falle utenfor og utvikle rusmiddelproblemer. Vi vet for lite om hva som virker forebyggende, og vi trenger mer kunnskap. Vi ser at det oppsøkende arbeidet som gjøres fungerer veldig bra. Vi må tenke samhandling for eksempel mellom utekontakt, Nav, helsetjenester, sosialt arbeid og skolen, sier Rønning-Arnesen. 

Før og etter behandling

- Hva kjennetegner innspillene som har kommet inn? 

- Mange er opptatt av det som skjer før og etter behandling. Det er svikt i overgangene og tilgjengeligheten kan bli bedre. Når pasienten sier at “Nå er jeg klar, nå er jeg motivert”, må vi være i posisjon til å hjelpe. Så er det også slik at vi bør bli bedre på å forberede overgangen fra behandling til det livet som skal leves i kommunene. Det er en del som skal være på plass, som bolig, hjelp til å navigere i systemet, utvikle sosiale nettverk, kanskje noen vil ta utdanning, rydde opp i økonomien og tilgang på helsetjenester, sier statssekretæren. 

Mange innspill og stort engasjement

Andre innspill som har kommet inn går på temaer som: 

• Samhandling
• Universell forebygging
• Hindre utenforskap
• Redusere forskjellene i befolkningen og sørge for at alle har en god oppvekst og gode liv
• Involvere familie og pårørende
• Ruskompetanse, også ute i helsetjenestene
• Anerkjenne at alkohol er det mest brukte rusmiddelet og det som forårsaker mest skade
• Ruskontakter
• Et mer fleksibelt LAR med lavterskel substituttbehandling
• Brukerstyrte plasser - både i kommunene og på sykehusene

Må snakke mer og rus og psykisk helse

En av dem som har levert inn innspill, er Fagrådet - Rusfeltets hovedorganisasjon. Vi ber leder av Fagrådet, Jan Gunnar Skoftedalen, om å trekke frem de viktigste punktene i deres innspill. 

- Først og fremst er vi veldig fornøyd med at det snakkes mer om rus og psykisk helse. Det er viktig. Så vil jeg trekke frem samhandling som et av de viktigste punktene, sier Skoftedalen. Han viser blant annet til ACT- og FACT-team som viktig satsing. 

- Samhandling kan gjennomføres på mange forskjellige måter, og ACT og FACT er gode eksempler på hvordan det kan gjøres, sier han. 

Skoftedalen trekker også frem spesialister i rusavhengighet, som et viktig punkt. 

- Vi må være sikker på at vi klarer å utdanne og rekruttere flere spesialister. I dag er legespesialister en mangelvare, og vi driver bare og stjeler fra hverandre, sier han. 

- Vi trenger også tilgjengelige, differensierte og valgfrie døgnplasser. Selv om vi skal ha både polikliniske og ambulante tjenester, er det likevel en rekke folk som også har behov for døgnplass, avslutter Fagrådet-lederen. 

Les også: Samhandling - en vanskelig øvelse

Opptatt av forebygging

Den frivillige rusforebyggende organisasjonen IOGT, har også levert høringsinnspill på reformen. Generalsekretær, Hanne Cecilie Widnes, forteller at de har lagt særlig vekt på forebyggingsreformen, og trekker frem tre innsatsområder som henger tett sammen og som gjensidig påvirker hverandre i forebyggingsarbeidet:

1. Vi må ha effektive reguleringer av tilgangen på rusmidler. Altså ha begrenset tilgjengelighet, forbud mot reklame og relativt høy pris på alkohol, og vi må fastholde forbudet mot narkotika.
2. Vi må ha god informasjon. Både ungdom, foreldre og andre voksne må ha kunnskap om skadevirkningene av rusmidler, og de må ha kunnskap om viktigheten av å holde forbruket nede, og at reguleringer bidrar til å holde forbruket nede.
3. Vi må påvirke normene. Alkohol fører med seg store skader og menneskelige lidelser, også blant den store majoriteten som ikke er avhengige, men som av og til går på fylla. Derfor burde det ikke være greit at alkohol er så selvfølgelig, normalisert og idyllisert i vår kultur. Det er et paradoks at voksne folk som ikke bruker alkohol opplever seg som avvikere. Når vi samtidig burde jobbe for å få ned alkoholforbruket og gjøre det enklere for dem av oss som av hensyn til seg selv eller sine pårørende trenger støtte til å holde seg unna alkohol. For andre typer rusmidler, som ikke i samme grad er normalisert, er det viktig å beholde de restriktive holdningene som finnes.

God samhandling mellom tjenestene

Michael Juhani Lindholm, generalsekretær i pårørendeorganisasjonen Ivareta, mener god samhandling, kortere ventetid og pårørendeperspektivet er viktig.

- Generelt er jo det som kan synes å være den evige utfordringen, god samhandling og samarbeid mellom tjenestene. Mangelfull samhandling fører i de verste tilfellene til tap av liv. Dette synliggjøres kanskje spesielt i de sårbare overgangene, som for eksempel utskrivning fra institusjon eller løslatelse fra fengsel. Vi må legge til rette for mer verdige boforhold,  jobbe bedre med relasjoner og nettverk, samt tilknytning til arbeid, sier han, og legger til: 

- Mange bruker- og pårørendeorganisasjoner gjør en stor innsats i dette, også her må tjenestene samarbeide mer med organisasjonene. Det må tenkes mer helhetlig rundt rehabilitering, og dette kan i mange tilfeller starte allerede i behandling.

Kortere ventetid

Videre trekker han frem at behandlingsplasser bør beholdes, og at ventetiden bør reduseres. 

- Enkelte steder er ventetiden lang. Vi minner også om at individuelt tilpasset tilbud ikke må være ensbetydende med oppfølging nært bosted. For enkelte kan døgnbehandling på institusjon være løsningen fremfor poliklinisk oppfølging. Vi registrerer ulik kvalitet på de polikliniske tilbudene, savn av samtale og miljøterapi, og meldinger om enkle løsninger i form av ensidig fokus på medikamentell behandling. Enkelte melder også om bekymringer om at DPS fungerer som venterom, sier Lindholm, og legger til at Ivareta som organisasjon mottar henvendelser fra pårørende jevnt over fra hele landet. 

- Det er vår erfaring at forskjellen på kompetanse, kunnskap og ressurser synes å være stor mellom kommunene. Enkelte kommuner må rustes for å kunne levere forsvarlige tilbud. Grunnleggende kriseberedskap kan nevnes som et konkret eksempel i denne sammenheng. Mange etterlatte mottar ikke grunnleggende psykososial støtte etter narkotikarelatert død.

Les også: Manglende kartlegging av pårørende

Vanskelig pårørende-rolle

Lindholm er særlig bekymret for tilbudet til ROP-pasienter og pasienter med sammensatte utfordringer. Her forventer han en innsats. 

- Dette er en gruppe som blir gående lenge uten utredning. Mange pårørende i denne gruppen legger ned betydelig innsats som hjelpere og koordinatorer for å sy sammen tjenestene. Mange av disse lever i frustrasjon over et system som ikke snakker sammen. Her er både pasienter og deres pårørende i sterkt behov av en mer verdig behandling. Mange pasienter med sammensatte behov venter i svært lang tid på utredning, behandling og oppfølging de har behov for og krav på. På dette området bør man se nærmere på lovverket, som ikke kan synes å være tilpasset gruppen, og som ikke legger grunnlag for å gjøre nødvendige grep for disse pasientene.

Les også: Personer med ROP-lidelser scorer dårligst på levekår