Wendy Pollack kom til Norge fra USA for 40 år siden. I Arendal fant hun fred, ro og tillit, og opplevde en hverdag uten drikking, slåing og fornedrelse. Hun trengte ikke lenger være i alarmberedskap. Nå skulle alt bli bra. Trodde hun.
– De opplevelsene vi har i ryggsekken følger med oss overalt. Min barndom satte dype og syke spor. De kunne jeg ikke flykte fra, forteller Pollack.
Alkohol i familien
Hun deltar på ROP-seminaret på Jæren, hvor familieperspektiv er et av temaene. I Pollacks familie var alkoholen allestedsnærværende. Hennes mor drakk, stefaren drakk, faren drakk ikke, men giftet seg på nytt med en dame som til slutt døde av alkoholen. Foreldrene hennes skilte seg da Pollack var åtte år, mor fikk omsorgen – som sedvanlig på den tiden.
– Det er vanskelig å snakke om mødre som slår barna sine. Men min mamma var en voldelig alkoholiker, sier Pollack.
Konstant uforutsigbarhet
Men det tok mange år før Pollack forsto at moren hennes drakk. Som mange alkoholikere var moren god på å skjule. Det var sprit i kaffen og i brusen, men det var det ingen som så. Pollack og hennes to yngre søstre skjønte ikke hvorfor moren vekslet sånn i humøret. For det var uforutsigbarheten som var det verste.
– Jeg visste aldri hvordan mamma kom til å reagere. Ville hun ta en kommentar med et smil eller ville hun slå? Var hun blid eller rasende når vi kom hjem fra skolen? Jeg klarer ikke å beskrive den vonde magen jeg hadde, gjennom hele skoletiden, sier Pollack.
Skolen var et fristed, helger og høytider fryktet. Et foto fra julaften illustrerer det hele. Foran treet tre små jenter som smiler anstrengt, bak kamera en mor som sier: «Smil, ellers slår jeg dere.»
Se ROP-TV: Vold ved alvorlig psykisk lidelse: betydning av rusmisbruk
Små lysglimt
Lysglimtene i hverdagen var en nabo og en bestevenninne. Hos naboen fikk Pollack en smak på normalt familieliv. Til bestevenninnen kunne hun fortelle alt.
– Jeg velger å fortelle min historie, så privat, fordi vi må bli bevisst på hvor stor skade rus gjør på barn. Men også for å minne om at vi alle kan gjøre en forskjell ved å følge med på hvordan andres barn har det, påpeker Pollack.
Oppsøker hjelp
I Stavanger, som voksen, oppsøker Pollack hjelp. Hun er engstelig, skvetter lett, sover dårlig. Følelsene er ute av kontroll – skam, skyld og selvforakt. Og hun har en adferd som verken hun selv eller andre forstår. Hun får noen timer hos psykolog, men ikke nok, skulle det vise seg.
Pollack utdanner seg til barnevernspedagog. Når hun får egne barn, er hun sikker på at hun skal gjøre alt annerledes. Hennes egne barn skal ikke få hennes barndom.
– Barndom går i arv. Jeg begynte å slå mine egne barn. Aldri har jeg følt meg så maktesløs, sier Pollack stille.
Meldte seg selv
Hun valgte å bryte tausheten, tabuet. Hun meldte seg selv til barnevernet, og nå fikk hun den hjelpen hun trengte.
– Jeg fikk det viktigste av alt hos psykologen min: Jeg fikk ti år. Relasjonstraumer tar tid å behandle. Traumebehandling krever mye av pasient og behandler. Men vi sto i det begge to. Og jeg sluttet å slå, forteller Pollack.
Les også: Barn som pårørende
Kaotisk familieliv
Gjennom årenes løp har hun fått diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og bipolar lidelse. Hun har vært ut og inn av psykisk helsevern. Innleggelsene var sjelden planlagte, det var som oftest brannslukking. For familien var det kaotisk.
– Heldigvis hadde barna mine gode besøkshjem og trygge, nære voksne rundt seg, sier Pollack.
Hun berømmer psykologen for at han til stadighet snakket om barna i behandlingen. «Hvordan går det med ungene?» spurte han jevnlig. Og barna fikk komme på besøk når hun var innlagt.
– Mine barn og jeg må leve med skader som ikke lar seg reparere. Mitt håp er å motivere slik at vi kan finne og hjelpe barna som vokser opp i familier med rus, avslutter Pollack.
Les også: Involverer pårørende i behandlingen