Foreldre med rusavhengighet tar stor plass i livene til barna sine, enten de bor sammen med dem eller ikke, og disse barna og ungdommene trenger profesjonell hjelp til å takle egne følelser og sette grenser overfor foreldrene:
– Barna hadde behov for noen voksne å snakke med - noen som ikke snakket stygt om foreldrene, men som behandlet dem med respekt, forteller forsker og førsteforfatter Turid Wangensteen.
Wangensteen og medforfatterne Astrid Halsa og Jørgen Bramness har snakket med tolv barn og unge voksne om hvordan de opplever hverdagen som pårørende av én eller flere personer med rusavhengighet. Funnene fra disse samtalene er presentert i artikkelen Growing up with parental substance use disorder: The struggle with complex emotions, regulation of contact, and lack of professional support.
Artikkelen er en del av doktorgradsarbeidet til Wangensteen og ble nylig publisert i tidsskriftet Child & Family Social Work. Forskningsarbeidet er støttet av Tyrilistiftelsen.
Studien og funnene
Informantene, tre gutter og ni jenter, var i alderen 13 til 26 år. Alle som ble intervjuet i undersøkelsen hadde minst én forelder med rusavhengighet, enten i aktivt rusmiddelbruk eller i behandling. Ingen av dem bodde sammen med forelderen med rusavhengighet på det tidspunktet intervjuet fant sted. Informantene var ikke selv i behandling for psykisk sykdom eller skadelig rusmismiddelbruk.
Fire av informantene bodde sammen med en rusfri forelder, én bodde i fosterhjem, og de resterende sju bodde for seg selv.
Datagrunnlaget for studien var basert på dybdeintervjuer med disse tolv barna og unge voksne.
Motstridende følelser
Relasjonen til foreldrene ble beskrevet som komplisert, men viktig, også når foreldre og barn ikke bodde sammen. Barna bekymret seg for foreldrene, forsøkte å forstå dem og opplevde samtidig mye usikkerhet, utrygghet og sinne.
Bortimot alle informantene snakket om forholdet til den rusavhengige forelderen med skuffelse, sorg og kjærlighet.
Informantene oppga at de syntes det var vanskelig å finne balansen mellom nødvendig avstand og ønsket nærhet til forelderen som de var glad i, syntes synd på, var bekymret for og savnet.
Dette skapte mye smerte og spenning hos barna, også hos de eldre som hadde flyttet for seg selv, og de etterlyste hjelp til å finne en måte å håndtere dette på.
Mangel på hjelp fra støtteapparatet
Et gjennomgående tema i samtalene var opplevelsen av mangelen på hjelp, både fra foreldre, fosterforeldre, besteforeldre og støtteapparatet.
Barna savnet voksne de kunne snakke med om de vanskelige og motstridende følelsene de hadde overfor forelderen med rusavhengighet uten å frykte fordømmelse av ham eller henne.
Enkelte av informantene uttrykte frustrasjon over at hjelpeapparatet bare fokuserte på den rusavhengige, og ikke på barna og den nære familien.
Fortsatt stigma og skam
– Det mest overraskende var at så få voksne hadde snakket med disse barna, og at de fikk så lite hjelp til å bearbeide vanskelige opplevelser og følelser, sier Wangensteen i en kommentar til artikkelen.
Forskeren peker på at informantene opplevde ofte både besteforeldre, fosterforeldre og barnevernsansatte som fordømmende og sinte på foreldrene, noe som gjorde det vanskeligere for barna å gi uttrykk for følelsene sine.
– Barna hadde behov for noen voksne å snakke med også etter at de flyttet i fosterhjem og ble beskyttet mot foreldrenes rusbruk, forteller hun.
Wangensteen mener det fortsatt er mye stigma og skam knyttet til foreldre som ruser seg, og tror det kan være en årsak til at voksne vegrer seg mot å snakke med disse barna.
Må ta barna på alvor
Med forfatter og seniorforsker Jørgen G. Bramness ved NKROP syns det er flott at det kommer mer og god forskning om barn som pårørende:
– Det er viktig å ta disse barna på alvor og hjelpe dem i den situasjonen de står i. Barn som blir utsatt for vanskelige situasjoner kan få problemer selv senere. Derfor er det viktig å gi rom for dem, også av forebyggende hensyn, påpeker han.
Bramness viser til at selv om det fins retningslinjer for ivaretakelse av barn som pårørende, er det ikke alltid så lett å følge opp i en travel hverdag:
– Barna i denne studien oppgir at de savner oppfølging og å ha nøytrale voksne å snakke med, noe som viser at det nok ofte er stor avstand mellom teori og praksis, mener seniorforskeren.
Timing viktig
Han tror det er viktig å møte barn og unge voksne der de er i bearbeidingsprosessen, og å gi dem tid og rom:
– Enkelte barn ønsker kanskje ingen innblanding på ett tidspunkt, men behovet for hjelp kan melde seg senere. Da er det viktig at det er noen der. Dette handler om tid, timing og tilpasning. Alle er forskjellige, og derfor krever oppfølgingen av disse barna tid og kunnskapsrike mennesker som vet å lytte til barn og unge.
Bramness er klar over at produksjonskravene i rusbehandlingen kan komme i motsetning til det som kreves for barna:
– Dette er en type arbeid det er vanskelig å krysse av som gjort og ferdig, for dette tar tid, understreker han.
Kilder: Turid Wangensteen, Jørgen Gustav Bramness, Astrid Halsa. Growing up with parental substance use disorder: The struggle with complex emotions, regulation of contact, and lack of professional support. Child & Family Social Work. 2018;1–8. DOI: 10.1111/cfs.12603