– Bygg gjerne større boenheter for personer med samtidig ruslidelse og psykisk lidelse. Men folks behov er ulike. Derfor må det også lages mindre boenheter.
Dette var en tilbakemelding fra brukerrepresentanter som er intervjuet i Fafo-rapporten Samlokaliserte boliger og store bofellesskap. Undersøkelsen bringer perspektiver og erfaringer fra boløsninger i kommunene Halden, Lørenskog, Meløy, Sandnes og Trondheim.
– Undergraver målet
Bakgrunnen for prosjektet er spørsmål knyttet til at kommunene etablerer større bofellesskap, eller samlokaliserer boliger for personer med tjenestebehov. Beboerne kan ha ruslidelse eller psykisk lidelse – eller begge deler. De største gruppene er eldre, og mennesker med demenssykdom eller funksjonshemning.
Noen mener større bofellesskap undergraver målet om normalisering og integrering, og er et skritt på vei tilbake til de store institusjonene. Andre opplever at løsningene gir større faglig miljø for ansatte, og et godt fellesskap for beboerne.
Tause naboer
En kilde i rapporten synes tanken om integrering burde legges bort:
”De er jo stigmatiserte uansett hvor de bor. Hvilke forventninger er det egentlig vi har? Har vi andre forventninger når vi snakker om disse brukerne? Alle boligene ligger jo i nærmiljø, men har folk i nærmiljø så mye med hverandre å gjøre?
Forsker Anne Skevik Grødem, som sammen med Inger Lise Skog Hansen har laget rapporten, mener at nabolag er mindre viktige arenaer for integrering nå enn de var på 1970-tallet, ettersom det i dag er få mennesker i bomiljøene på dagtid. Derfor vektlegger også kommunene andre møteplasser som dagsenter og kafeer, sier hun.
I rapporten sier kommunene at de er opptatt av å bygge større boenheter for å få større faglige miljøer, der ansatte kan korrigere og støtte hverandre. For beboerne gir det muligheten til å bo i et større fellesskap.
Standard teller
Ansatte i kommunene beskriver ikke økonomi som et viktig hensyn, men den økonomiske rammen legger premisser som kommunen forsøker å gjøre det beste ut av.
Hvor fornøyd brukerne er med boligtilbudet, henger ofte sammen med standarden på boligen, hvor tilgjengelige nødvendige tjenester er, og muligheten for selv å velge hvor de vil bo.
Brukerne opplever liten integrering i nærmiljøet. Lokalisering og utforming av boligprosjektene kan være en årsak. Flere peker på at tilgang til arbeid og aktivitet på dagtid, og ordninger som støttekontakt og bistand som transport for å delta på sosiale aktiviteter, er mer viktig enn selve boligløsningene, når målet er mer integrering.
Kommunene utvider
– Noen kommuner bygger større boligløsninger, med flere enn de åtte enhetene som ofte anbefales som maksimum av Husbanken. Senere legger de nye store boenheter sammen med den første. Det setter etter hvert et tydelig preg på et område i kommunen, noe som påvirker graden av integrert botilbud, sier Grødem.
Gjennomsnittlig antall boenheter per prosjekt i de fem kommunene var 6,5 innen psykisk lidelse og fire for rus og psykiatri i 2011. Det er mindre enn halvparten sammenlignet med antall boliger per prosjekt for eldre og for mennesker med demenssykdom.
Skiller ikke
– Tallene er små når det gjelder rus og psykisk lidelse. Det kan skyldes mangelfull rapportering i kommunen, eller at de ikke skiller mellom rus, psykiatri og samtidig lidelse. Om det burde vært gjort store skilnader her for å få bedre kartlegging av tilretteleggingen fra kommunene side har jeg ikke grunnlag for å uttale meg om, sier Grødem.