Den første undersøkelsen om pårørendes opplevelse av ACT i Norge er nå gjennomført, og resultatene er gjennomgående positive. Deltakerne oppgir at de opplever større grad av åpenhet og samarbeid med ACT-teamene sammenlignet med tidligere erfaringer med hjelpeapparatet innen psykisk helsevern.
Funnene i undersøkelsen ble nylig presentert i artikkelen Families in Assertive Community Treatment (ACT) Teams in Norway: A Cross-Sectional Study on Relatives’ Experiences of Involvement and Alienation.
En viktig undersøkelse, mener Anne Signe Landheim, forskningsleder og faglig rådgiver ved NKROP.
Mødre med lang erfaring med psykisk sykdom
Førtitre personer deltok i undersøkelsen. Deltakerne var pårørende til ACT-brukere som deltok i den nasjonale evalueringen av ACT-modellen.
Data ble innsamlet ved hjelp av spørreskjema og strukturert intervju.
Flertallet av deltakerne var mødre av brukere av tjenester innen psykisk helsevern. Gjennomsnittsalderen var 60 år, og flertallet hadde lang erfaring med og jevnlig kontakt med familiemedlemmet med alvorlig psykisk sykdom. De fleste av deltakerne hadde høyere utdanning.
Ifølge de pårørende hadde halvparten av brukerne rusproblemer, og en tredjedel var i behandling under tvang.
Åpenhet og samarbeid viktig
Åpenhet og samarbeid fra de ansattes side ble framhevet som viktig av deltakerne, og undesøkelsen viser at de pårørende opplevde dette i større grad fra ACT-teamene enn fra tidligere tjenester.
Deltakerne opplevde at ACT-teamene anerkjente og bekreftet at de som pårørende var viktige.
Bortimot halvparten av deltakerne oppga at de følte mindre fremmedgjøring, maktesløshet og sosial isolasjon i samhandlingen med ACT-teamene. Opplevelsen av å bli møtt på en positiv måte var signifikant knyttet til lavere nivåer av følelse av fremmedgjøring.
Den andre halvparten oppga at de ikke opplevde noen endring i følelsen av fremmedgjøring med ACT-teamene, sammenlignet med tidligere erfaringer med hjelpeapparatet.
Avlastning og samarbeid
– Undersøkelsen viser at ACT-teamene ivaretar og ser viktigheten av pårørende, sier Anne Landheim i en kommentar til studien.
Forskningslederen ved NKROP påpeker at pårørende ofte blir sittende med et for stort ansvar, og at denne undersøkelsen viser at de opplever en avlastning og et samarbeid fra ACT-teamet.
Landheim mener andre tjenester innenfor psykisk helsevern har noe å lære av ACT-teamene:
– Det kan være svært nyttig å observere hvordan ACT-teamene arbeider for å gi helhetlige, koordinerte og integrerte tjenester ute i lokalsamfunnet der brukeren bor, oppfordrer hun.
Begrensninger
En begrensning ved undersøkelsen er at deltakerne for det meste var mødre med høyere utdanning, noe som kan gi et ensartet bilde av pårørendes erfaringer av ACT-tjenesten.
I tillegg kan det være en svakhet ved studien at deltakerne ble rekruttert via brukere av ACT, med brukernes samtykke. Problemer med taushetsplikten ble dermed forbigått, noe som kanskje ikke speiler virkeligheten i en vanlig klinisk setting.
Kilder: B. M. Weimand, P. Israel, M. Ewertzon. Families in Assertive Community Treatment (ACT) Teams in Norway: A Cross-Sectional Study on Relatives’ Experiences of Involvement and Alienation. Community Mental Health Journal (2018) 54:686–697. DOI 10.1007/s10597-017-0207-7