Gjennom årene har flere tilsyn og rapporter pekt på at personer med store og sammensatte hjelpebehov faller mellom stolene og mangler tilpassede tjenester. Utfordringene ligger både på system- og behandlingsnivå.
Krav på tilpassede tjenester
Manglende samhandling internt i tjenestene og på tvers av tjenestenivå fører til at personer med alvorlige rus og psykiske lidelser (ROP) ofte ikke får den oppfølgingen og behandlingen de trenger.
- Internt i tjenestene har det vært store forskjeller knyttet til bemanning og kompetansenivå. Jeg vil tenke at det er bedre kunnskap om psykisk helse innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) i dag, enn hva det var for 20 år siden. Og tilsvarende i psykisk helsevern, knyttet til kunnskap om rus. Like fullt er det fortsatt mangler når det gjelder samtidig utredning og behandling av begge problemområder, sier Landheim.
I tråd med ROP-retningslinjen skal den instansen som først kommer i kontakt med en person med samtidig ruslidelse og psykisk lidelse sikre at personen følges opp i forhold til begge lidelser. Selv om ansvaret plasseres ett sted, vil andre instanser også ha et ansvar. Det skal alltid etableres forpliktende samarbeid
- Flere tilsyn avdekker imidlertid at personer i denne gruppen fortsatt faller mellom stolene og ut av systemet. Selv om rusbehandlingen og psykiatrien nå er samorganisert rapporteres det om manglende samhandling, koordinering og ansvarsfraskrivelse. Manglende samhandling finner man også mellom spesialisthelsetjenesten og helse- og omsorgstjenestene i kommunene og mellom ulike instanser i kommunene, sier Landheim.
Gruppen med alvorlig ROP er krevende å følge opp, både fordi behovene deres er sammensatte og fordi de ofte må følges opp over lang tid. I et helsevesen med fokus på gjennomstrømning og antall oppholdsdøgn blir det lite lukrativt å påta seg ansvaret for personer med denne typen helseproblemer.
Les også: - De fleste vet ikke at ROP-retningslinjen eksisterer
Strukturelle barrierer
Dårlig samhandling mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten går igjen som en problembeskrivelse. Ulike lovverk og teknologisk infrastruktur utpekes som to av de store utfordringene på systemnivå.
- Folk i ROP-gruppen bor først og fremst i en kommune og har krav på tilpassede kommunale helse- og omsorgstjenester. Samtidig har denne gruppen også stort behov for behandling og oppfølging av spesialisthelsetjenesten. Da blir det krevende når tjenestene sliter med koordinering og samhandling på tvers av nivå, sier Landheim.
Hun er spesielt bekymret for personer med alvorlig ROP-lidelse som skrives ut etter langtidsbehandling. Det er mange eksempler på at overgangene mellom behandling i spesialisthelsetjenesten og tilbakeføring til det kommunale hjelpeapparatet ikke er gode nok.
Det er gjennom årenes løp etablert flere tiltak for å løse utfordringene med manglende samhandling mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten, men Landheim er bekymret for at tiltakene ikke reelt styrker tjenestene.
- Nå sist fikk vi Helsefellesskapene. Det kan være et bra initiativ, men samtidig er slike tiltak med på å gjøre systemet stadig mer komplisert. Byråkratiet og kontrollsystemene vokser, uten at vi nødvendigvis ser tydelige forbedringer for ROP-gruppa. Det er bekymringsfullt, sier Landheim.
Les også: Vi tar tempen på helsefellesskapene - Hva har de fått til?
Innovasjon i tjenestene
Alt har imidlertid ikke stått på stedet hvil. Det har kommet til flere kunnskapsbaserte metoder, som Housing First, Individuell jobbstøtte (IPS) og intergrert behandling av ROP-lidelser (IDDT). Et annet vellykket tiltak er den nasjonale satsingen på ACT og FACT-team. I fellesskap har kommune- og spesialisthelsetjenesten etablert fleksible og tverrfaglige behandlingsteam som følger opp brukerne på deres arenaer.
- Forskning viser at dette er et lovende tiltak som når pasientgruppen med store og sammensatte behov. Likevel er det flere i ROP-gruppa som burde få et slikt tilbud. Det er fortsatt mye å gå på. ROP-retningslinjen kom i 2012 og ga oss 93 anbefalinger. Det er statlige tilskuddsordninger for å stimulere til å ta i bruk ACT og FACT og de kunnskapsbaserte metodene, sier Landheim.
Foruten samhandling peker Landheim spesielt på to områder med behov for forbedring: utredning og samtidig behandling, samt oppfølging av somatisk helse hos pasienter med ROP-lidelse.
Utredning er et premiss for å få tilgang til behandling, men mange i ROP-gruppen får ikke tilgang til helhetlig utredning og kartlegging. Når det kommer til somatisk helse vet man at personer med alvorlig ROP har en forventet levealder som i snitt er 20 år kortere enn den øvrige befolkningen. Likevel er oppfølgingen av den somatiske helsen til ROP-gruppen mangelfull.
ROP-gruppen er en sårbar gruppe og Landheim er bekymret for at denne gruppen vil tape når prioriteringene på helsefeltet blir stadig hardere.
- Personer med alvorlig ROP bør få muligheten til å leve livene sine bedre ute i samfunnet- og de bør få tilgang til spesialisthelsetjenester når de har behov for det! Vi har kunnskap om bedringsprosesser og hva som kan være virkningsfullt i slike prosesser. Vi må ta kunnskapen og erfaring i bruk, avrunder Landheim.
Les også: Tar grep for å bedre fysisk helse
