- Recovery er mange ulike ting, og det kan hende det er derfor folk blir litt forvirret. Recovery skal ikke være strømlinjeformet, og skal tilpasses hver enkelt person. Det er viktig at brukeren er med og bestemmer. Vi må ha tillit til at folk vet en god del om seg selv og om hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Å finne ut av det er også en del av recoveryprosessen, sier han.
Recovery kan oversettes til «tilfriskningsprosess» eller «bedringsprosess» på norsk. Kort fortalt handler det om å bruke personlig og levd erfaring til å finne en vei for å få meningsfulle hverdager og et godt liv.
Hendelser som påvirker oss
For noen kan recovery være å spille gatefotball. For andre er det å få en hund, eller det kan være å komme i behandling i DPS eller i kommunene.
- Når folk sier de ikke vet hva recovery er, så tenker jeg at jo, de vet nok hva det er. De fleste av oss har hatt en hendelse i livet vårt som har beveget oss. Det kan være fysisk eller psykisk lidelse, at man har mistet noen, fått kjæreste eller fått barn. Dette er hendelser som påvirker oss, og som kan beskrives som recovery, sier Karlsson.
Les også: Hvilken betydning har bolig, støtte og deltakelse for recovery?
Skeptisk til recovery-programmer
Professoren applauderer mangfoldet og er skeptisk til den strømlinjede utviklingen han ser tendenser til.
- Amerikanerne og noen miljøer i England har utviklet masse recovery-programmer. Det ser vi også tendenser til at flere kommuner i Norge gjør. I recovery skal pasienten være i førersetet, ikke tjenesten. Tjenesten bør ikke definere hva som er recovery og lage et program ut av det, med krav om resultat. Da blir det ikke plass til personen som egentlig er i recovery, sier Karlsson.
Sagatun brukerstyrte senter: Huset for vekst
Bør ikke definere målet
Karlsson tror ikke det er så smart at tjenesten definerer hva målet med recovery skal være. For eksempel at du skal bli psykisk frisk eller slutte å ruse deg.
- Vi må respektere at ikke alle ønsker å slutte å bruke rusmidler. Noen ønsker bare å redusere rusbruken. Jeg møter stadig folk som ikke vil slutte å ruse seg, selv om de vet at det gir kortere levetid og dårligere helse. Det er ikke enkelt for meg å forstå, men jeg kan ikke gjøre noe annet enn å respektere det. Det finnes folk som lever med et omfattende rusmisbruk og som klarer seg rimelig godt. Likevel oppfatter jeg ut fra studiene vi har gjort, at de aller fleste enten ønsker å slutte eller redusere, sier Karlsson.
Stor variasjon i kommunene
Når Karlsson og hans kolleger spør kommunene i Norge hvordan de jobber med recovery, får de veldig forskjellige svar. Det er alt fra kurs til programmer.
- Hovedutfordringen i Norge er at det blir litt sånn: Ja, okei, så er du i recovery. Vi holder på med recovery, uten å si så mye om hva det innebærer. I tillegg skal det helst gå fort. Noen kommuner tilbyr for eksempel ti timer i møte med en psykisk helsearbeider, og så er man ferdig. Hvis man trenger mer hjelp, vil man ofte ikke få det, sier han, og understreker at det foregår mye godt arbeid i tjenestene.
- Jeg vil spesielt trekke frem bruker- og pårørendeorganisasjoner. Der finnes det nesten grenseløst med tilbud, der mye er basert på likepersonsarbeid.