– De færreste av oss lever på en øde øy. Hvorfor skal vi da løse problemene våre på en øde øy, for så å reise tilbake til «fastlandet» etter behandling? undret avdelingsleder Åse Prestvik fra Lade Behandlingssenter, Blå Kors.
Sammen med sin kollega, familieterapeut Ingebjørg Flatås, deltok Prestvik på kongressen Psykisk helse 2015 i Trondheim i midten av januar. Prestvik og Flatås snakket om betydning av å involvere pårørende i rusbehandling.
Les også: "Alle" vil ha med pårørende - men skjer ikke i praksis
Rus påvirker familien
– Når vi snakker om rus i et familieperspektiv, er ikke mengden eller hyppigheten av rusingen det mest interessante. Det er derimot hvordan rusen påvirker personen, familien og personens rolle i familien, påpekte Prestvik.
Ved Lade Behandlingssenter har Blå Kors’ klinikkavdeling 22 døgnplasser, med løpende inntak. Gjennomsnittsalder på pasienten er rundt 50 år. Det store flertallet har rusproblemer knyttet til alkohol og/eller legemidler, og svært mange har samtidige psykiske lidelser. Et behandlingsopphold ved Lade varer om lag 8-12 uker, men pasienten følges opp poliklinisk i for- og etterkant. Under innleggelsen følger pasientene en obligatorisk ukeplan med gruppeterapi, miljøterapi – og familieterapi, der det er hensiktsmessig.
Trekker pårørende inn tidlig
Behandlingsopplegget ved Lade er influert av psykolog Frid Hansens tanker om rusbruk i familier.
– Rusproblemer og avhengighet oppstår i, opprettholdes i og må løses i relasjoner. Familien er et sosialt system der enhver forandring et sted påvirker resten av systemet, minnet avdelingsleder Prestvik om.
– Vi møter mange pårørende som forteller at de aldri har blitt spurt om hvordan de har det. Derfor har vi rutiner for å sikre at nærmeste pårørende blir trukket inn så tidlig som mulig i behandlingsforløpet, sa Prestvik.
– Vår erfaring og ny forskning viser at pårørendeinvolvering bidrar til økt rekkevidde og effekt av rusbehandling, både for den enkelte og for de nærmeste.
Les også: Stor byrde for pårørende
Smakebit fra terapirommet
Familieterapeut Ingebjørg Flatås ga en smakebit fra terapirommet. Hun fortalte om Tormod» og «Eli» og deres fire barn. Barnevernet har lenge vært bekymret for «Tormods» rusbruk og hvordan det påvirker familien. Nå har han og kona fått beskjed om at barnevernet ønsker å overta omsorgen for de to yngste barna, på 13 og 15 år. «Tormod» får behandlingsplass ved Lade, hvor blant annet fire parsamtaler og to familiesamtaler inngår i behandlingen.
– Dette er en taus familie. Rusbruken er aldri blitt snakket om. Dette ser vi ofte – rus er ikke et tema i familiene, fortalte Flatås.
Sammen med familieterapeuten lager «Tormod» et «ambivalenskryss», hvor han på en flipover skriver opp positive og negative sider ved å drikke. Senere bruker terapeuten dette arket i parsamtalen slik at «Tormod» forteller om hvordan han opplever drikkingen sin. I parsamtalen snakker terapeut og «Tormod» sammen, mens ektefellen hører på. Etterpå snakker «Eli» og en annen terapeut, mens «Tormod» lytter. «Jeg har aldri hørt han si så mye på 20 minutter på de 20 årene vi har vært sammen,» sier kona «Eli.» Nå er «den usynlig muren» borte – og ekteparet har begynt å snakke sammen på en måte som kan endre deres samspill videre. .
Direkte formidling
Neste steg er å involvere barna. Her jobber også to terapeuter sammen, hvor den ene snakker med foreldrene og den andre med barna. I familiesamtalen sitter foreldrene med ryggen mot barna, for å unngå blikkontakt. Foreldrene gir først en tydelig aksept for at barna skal kunne snakke fritt og åpent i samtalen. Familieterapeuten spør barna: «Hvordan har det vært for dere at pappa har drukket? Hva trenger dere av pappa videre?» «Tormod» har trodd at barna ikke visste om drikkingen. Han har hatt en forestilling om at han aldri har vært beruset foran dem.
– Men nå skjønner han. Når han hører hva ungene forteller, forstår han alvoret, sa Flatås.
– Nøkkelen er den direkte formidlingen fra barn til foreldre. Det har en helt annen effekt enn om jeg som terapeut skal fortelle «Tormod» hvordan drikkingen hans påvirker familien. Nå får han høre det direkte fra de viktigste menneskene i hans liv, understrekte familieterapeuten.
Se ROP-TV: Hvordan snakke med pasienten om barnas situasjon?
Tøffe samtaler
Hun la ikke skjul på at pårørendesamtalene også kan være tøffe og ubehagelige. Det er ingen garanti for en lykkelig slutt med styrket familieforhold og tilgivelse alle veier. Av og til er det pårørende som sier: «Jeg er sliten. Jeg orker ikke mer. Jeg kan ikke lenger være din nærmeste pårørende.»
– Men da får man i hvert fall sagt dét. Vår erfaring er at det er så mye som ikke snakkes åpent om i familien. Familiesamtalen blir en arena for å sette ord på ting i en ny og trygg ramme, sa Flatås.
Ikke for alle
Familieterapi og involvering av pårørende passer heller ikke for alle. Familiebehandling er ikke anbefalt når skadeomfanget er for stort, konfliktnivået for høyt, hvor det er gjentatte tilbakefall eller hvor pårørende er for slitne – blant annet.
– I slike situasjoner kan familien trenge noe helt annet, og det er vår plikt å bistå slik at de får den hjelpen de behøver. Det utelukker imidlertid ikke at de kan ha nytte av familieterapi på et senere tidspunkt, avslutter Flatås.
Les også: Etterlyser mer informasjon om medisiner