Sosionom Gudrun Wiik Larsen har intervjuet pårørende til fem stoffavhengige kvinner og menn, som mottar legemiddelassistert rehabilitering (LAR). LAR-behandlingen har for flertallet pågått i 10-14 år og fordeler seg på tre helseforetak i Norge.
LAR uten R
– LAR har mange positive effekter, men R´en mangler. Pasientene forteller at de ikke har noe å stå opp til om morgenen, og noen opplever nedverdigende regelverk og håndtering av medikamentutdeling av de ansatte i LAR-systemet. Pårørende sier de ikke blir tatt med på råd, til tross for at framtredende helsepolitikere og –ledere mener involvering av de pårørende kan være svært nyttig, sier Larsen.
Hun har tilleggsutdanning i psykisk helsearbeid og rus. De fem siste årene har hun jobbet ved Oppsøkende Behandlingsteam som er organisert under Psykiatrisk divisjon Avdeling unge voksne og er et samarbeid mellom Stavanger kommune og Universitetssykehuset i Stavanger. Målgruppen er pasienter med samtidig psykisk lidelse og rusavhengighet.
Redder liv
I sin masteroppgave ser hun på om informasjon som hun har mottatt gjennom samtaler med pårørende og pasienter igjennom flere års arbeid innenfor rus og psykisk helsetjeneste, samsvarer med pårørende i denne studiens erfaringer med LAR. Og hun har sett på hvorfor mange LAR-pasienter har negative erfaringer med LAR-behandling.
Pårørende i studien sier at den viktigste hjelpen som LAR har gitt er medikamentet i seg selv som hjelp for selve avhengigheten. Det igjen har gitt mindre kriminalitet. Trolig har substitusjonsbehandlingen også hatt en livreddende funksjon.
Pårørende forteller om opplevelsen av manglende anerkjennelse fra hjelpeapparatet. De oppfatter seg selv som en medvirkende og viktig ressurs i pasientbehandlingen, men mener de ikke får gehør eller respons for dette i hjelpeapparatet. De ønsker også at ansatte i hjelpeapparatet kunne ha formidlet mere håp rundt den stoffavhengiges livssituasjon og framtid.
Klager på strenge regler
Mange LAR-pasienter og pårørende forteller at det er for vanskelig for pasientene å imøtekomme de krav og forventninger som LAR legger opp til. De forteller blant annet at rehabiliteringen i for stor grad rettes mot kontroll, sanksjoner og disiplinering. De synes også at henting av medikamentet er for restriktivt. Noen steder der medikamentet deles ut praktiseres det at LAR-pasienten ikke får medikamentet sitt for den aktuelle dagen hvis han eller hun kommer to minutter eller mer for sent til utdelingsstedet av medikamentet.
For mange pårørende betyr dette at de må stille opp for sine nære i forsøk på å avhjelpe og avverge krisesituasjoner.
Atferdsregulerende tiltak
Hvis urinprøvene ikke er «reine» sanksjoneres det ofte for strengt, ifølge LAR-pasienter og deres pårørende. Konsekvensen kan bli at LAR-pasienten daglig og over lang tid, også i helger og høytider, har måtte gå til utdelingsstedet for å hente medikamentet. De oppgir at andre konsekvenser av «ureine» urinprøver, er å avlevere hyppigere urinprøver under streng overvåking innen et bestemt klokkeslett. Dersom LAR-pasientene ikke får tatt urinprøvene i tide, blir det sett på som «urene» urinprøver, som igjen har ført til ytterligere forsterkninger av atferdsregulerende tiltak.
– Ville sanksjonering vært aktuelt overfor en person med diabetes, som hadde spist for mye sjokolade? Skulle hun eller han da blitt møtt med strengere regime rundt utlevering av insulin? Det virker som det er greit å skulle forsøke å disiplinere og å regulere adferden til de stoffavhengige pasientene, der en høy prosentandel har en tilleggsproblematikk som blant annet angst, sier Larsen.
Vil bruke apotekene
Ifølge rapport fra Seraf i 2013 får bortimot halvparten av LAR-pasientene på landsbasis substitusjonsmedikament utlevert på apotek, mens den andre halvdelen må til LAR-sentre. Larsen mener flere burde få hjelp på apotek, fordi dette er fleksibelt og vil bidra til å normalisere pasientens egenopplevelse.
– På apoteket kan det i noe stor grad bli én av mange mennesker, hvor alle har til felles at de mottar medikamenter, mener Larsen.
Hun mener regulering og håndtering av substitusjonsmedikament spriker mye mellom helseforetakene, og at behandlingen er for ufullstendig.
– Pasientene får et bedre liv med LAR, men oppfølgingen er mangelfull. Pasienter får i for liten grad en integrert behandling som retningslinjen for behandling av ROP-lidelser understreker, og mange våkner hver morgen uten å ha noe å gå til, sier Larsen.