− Blir tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold (TUD) for ofte brukt som erstatning for adekvat behandling? spør doktorgradstipendiat Bjørn Stensrud, som også er faglig rådgiver ved Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse (ROP).
Stensrud har i sitt doktorgradsarbeid gjennomført en kvalitativ intervjustudie om hvordan TUD oppleves av de involverte: pasienter, pårørende og helsepersonell.
Se ROP-TV: Bjørn Stensrud: Tvungent psykisk helsevern uten døgn – presentasjon av doktorgradsprosjektet
Les også: Stipendiat Bjørn Stensrud kommenterer undersøkelsen
Del 1: Brukernes opplevelser
Åtte kvinner og åtte menn med gjennomsnittsalder 43 år deltok i undersøkelsen om pasientenes opplevelse av TUD. Tolv deltakere hadde en schizofreni-diagnose, tre hadde affektiv lidelse, og én deltaker hadde en annen type psykotisk lidelse. Gjennomsnittlig oppholdstid i psykisk helsevern var i overkant av 11 år, og fem deltakere rapporterte om rusmisbruk.
Samtlige deltakere oppga at de hadde en følelse av at livet var satt på vent mens de var underlagt TUD. Opplevelsen av tvang, det å være avhengig av helsepersonellet og det å ha et begrenset sosialt liv som følge av tvangen, var viktige elementer i TUD-erfaringene til pasientene.
Les også: Praktisk hjelp gjør TUD lettere å godta
Medisinering som tvang
Felles for de fleste av deltakerne var at medisineringen føltes som tvang. Mangel på samarbeid og medbestemmelse når det gjaldt medisinering ble trukket fram som viktige punkt av alle deltakerne.
Mange følte at de var prisgitt avgjørelsene til psykiaterne og helsepersonellet, og at de fikk lite informasjon. Flere deltakere uttrykte ønske om at fastlegen skulle følge opp TUD-vedtaket fordi de følte at fastlegen var mer åpen for dialog enn det de opplevde i spesialisthelsetjenesten.
Enkelte pasienter opplevde at all atferd ble tolket i lys av den psykiske lidelsen av helsepersonellet, mens de selv var mer opptatt av dagligdagse problemer og aktiviteter enn selve lidelsen.
Ensomhet og begrenset sosialt liv
Mange uttrykte at de følte seg ensomme. Helsepersonellet ble et substitutt for vanlig sosial omgang, og faste rutiner med samtaler, medisiner og urintester gjorde det vanskeligere å ha et vanlig, sosialt liv.
I tillegg skapte det å være underlagt TUD en opplevelse av sosialt stigma for mange av deltakerne, også overfor familie, noe som forsterket følelsen av ensomhet.
Enkelte beskrev positive sider ved ordningen, som at de opplevde trygghet og beskyttelse, og at de hadde lett tilgang på hjelp.
Les også: Tvang var en form for omsorg
Del 2: Pårørendes opplevelser
Stipendiat Stensrud har også undersøkt hvordan ordningen oppleves av pårørende til pasienter underlagt TUD.
De elleve pårørende som deltok i studien uttrykte både lettelse og frustrasjon over TUD-ordningen. Flere opplevde det som en lettelse å vite at noen tok styringen og at TUD ga mer stabilitet til deres egen hverdag, så vel som til hverdagen til pasienten. TUD skapte en viss orden i kaos.
Ansvarlig, men ikke verdsatt
Mange pårørende oppga at de følte seg ansvarlige for familiemedlemmet som var underlagt TUD, men opplevde at de ikke ble verdsatt som behandlingspartnere av helsepersonellet.
Flere oppga også at de gjerne skulle sett at TUD ble innført tidligere. Frykten for at pasienten ta sitt eget liv ble særlig understreket av deltakerne, og de fortalte at TUD-ordningen lettet på denne stressfaktoren.
Les også: Stor byrde for pårørende
Konflikt rundt medisinering
Deltakerne oppga at de opplevde tvungen medisinering som en begrenset hjelp i dagliglivet for alle parter, men at dette var et konstant konflikttema i forholdet til familiemedlemmet. Pårørende følte de fungerte som mellommenn som forsvarte TUD overfor pasienten og pasienten overfor helsepersonellet.
Flere deltakere rapporterte at de savnet bedre informasjon om medisinering fra klinikerne. De oppga at de ikke følte seg hørt av helsepersonellet når de uttrykte bekymring for at familiemedlemmet var blitt dårligere eller fungerte mindre bra i hverdagen.
Mange pårørende mente TUD var en riktig løsning for pasienten, men uttrykte også bekymring for at familiemedlemmet levde isolert og ikke fikk utviklet vanlige relasjoner med andre enn helsepersonellet.
Les også: Etterlyser mer informasjon om medisiner
Del 3: Helsepersonells opplevelser
Den tredje delen av Stensruds undersøkelse dreide seg om helsepersonellet og deres tanker omkring og erfaringer med TUD-ordningen. Forskerne snakket med 13 kvinner og 9 menn som jobbet på sykehus eller i DPS, og som enten hadde ansvar for å beslutte ordningen eller følge opp pasienter underlagt TUD.
I all hovedsak viste denne studien at helsepersonellet hadde en positiv holdning til TUD. Deltakerne var av den oppfatning at ordningen var til nytte for psykose-pasienter som manglet sykdomsinnsikt og som ellers ikke ønsket å samarbeide om behandling.
Les også: Den utfordrende offer-rollen
Vanskelig balansegang
Flere trakk det fram som positivt at TUD forhindret at pasientene utførte handlinger som kunne ha uønskede konsekvenser.
Mange oppga likevel at de opplevde det vanskelig å kombinere rollen som hjelper med det å skulle utøve og opprettholde tvang overfor pasientene. Tvang var et hinder for den terapeutiske alliansen mellom helsepersonellet og pasienter.
Studien viste at helsepersonellet ofte inntok en mer overbærende og styrende rolle overfor pasienten, framfor å bidra til større selvstendighet for pasienten.
Begrensninger ved undersøkelsen
Studien er gjennomført i et avgrenset geografisk område, noe som kan innvirke på allmenngyldigheten ved funnene. I tillegg kan det være at personer med negative erfaringer med TUD hadde større interesse av å uttrykke seg enn personer med positiv holdning til ordningen.
Les også: Stipendiat Bjørn Stensrud kommenterer undersøkelsen
Les forskningsartiklene:
Bjørn Stensrud, Georg Høyer, Arild Granerud, Anne Signe Landheim. “Life on Hold”: A Qualitative Study of Patient Experiences with Outpatient Commitment in Two Norwegian Counties. Issues in Mental Health Nursing; 36:209–216, 2015
Bjørn Stensrud, Georg Høyer, Arild Granerud, Anne Signe Landheim. ‘Responsible, but Still not a Real Treatment Partner’: A Qualitative Study of the Experiences of Relatives of Patients on Outpatient Commitment Orders. Issues in Mental Health Nursing; 36:583–591, 2015
Bjørn Stensrud, Georg Høyer, Gro Beston, Arild Granerud, Anne Signe Landheim. ‘‘Care or control?’’: a qualitative study of staff experiences with outpatient commitment orders. Social Psychiatry and Psychiatric Epidemiology; 51: 747-755, 2016