Ida Kristine Olsen er prosjektleder i ProLar Nett, Nasjonalt forbund for folk i Lar (legemiddelassistert rehabilitering). Hun er spent på gjennomføringen av den nye regjeringens ruspolitikk.
– Liten tilpasning
– Statsminister Erna Solberg vil prioritere de motiverte, der målet er rusfrihet. Dette betyr at målet for den individuelle tilpasningen er satt: Rusfrihet. Hva er da individuell tilnærming? sier Olsen.
Når pasienten ikke kommer i posisjon til å motta hjelp som helsevesenet kan tilby, må pasienten ha evne til å tilpasse seg systemet hvis han eller hun skal få hjelp.
– Dette blir en tvangstrøye. Når du ikke hører til noen steder eller hører til over alt, eller ikke er god nok til for eksempel å kunne levere reine prøver, så føler man seg ikke flink nok. Det er så stigmatiserende, sier Olsen.
LES OGSÅ: Planlegger bedre ROP-tilbud - men uten drømmekommunen
Trassen lege
Selv ville hun ikke tenke på rusfrihet da hun var på sitt dårligste som heroinavhengig. Hun var heller ikke våken eller rusfri lenge nok til å bli utredet. Fram til hun var 19 år hadde hun vært igjennom overdoser, tre tvangsvedtak i barnevern og etter sosialtjenesteloven, flere ganger nær ved å dø, prostitusjon og flere opphold på institusjoner. Redningen ble en lege som trosset behandlingsideologien, hun fikk metadon og en plass hos Tyrilistiftelsen.
– Det kom en rekke innvendinger da det ble foreslått at jeg skulle få metadon. Blant annet ble det sagt at «...hun er for ung, å gi henne metadon er å gi henne rus på statens regning, hun må ville rusfrihet…» Min situasjon veide likevel tyngre enn disse argumentene. At noen sto opp for meg betydde at jeg overlevde og at jeg fikk verdighet, sier Olsen. – Metadon satte meg i stand til å motta hjelp, og etter hvert sette meg et mål om en rusfri tilværelse. Å ikke gi meg metadon som 19-åring hadde vært å gi meg opp. Skulle jeg ha startet med mål om rusfrihet, ville jeg ikke ha overlevd.
På dødstoppen i Europa
Solberg-regjeringen vil opprettholde forbudet mot besittelse og bruk av narkotika. Forbundet for en human ruspolitikk og ProLar er kritiske. De mener forbudspolitikken krever snevert mål om rusfrihet, som igjen hindrer utvikling av en kunnskapsbasert tilnærming overfor aktive stoffbrukere. De vektlegger at i Norge dør 250 personer av overdoser hvert år, noe som betyr at vi er et av landene i Europa med flest narkotikadødsfall.
Stoltenbergutvalget foreslo at Norge skulle sette i gang et prøveprosjekt med heroinassistert behandling. Dette ble nedstemt, blant annet fordi det skulle følge utviklingen av heroinbehandling i blant annet Danmark. I følge Olsen viser de foreløpige resultatene til postdoktor i antropologi, Katrine Schepelern Johansen, som har intervjuet 50 av de 160 brukere, dette:
Antallet dager brukt på kriminalitet er redusert til en tredel
30 prosent flere misbrukere får fast bolig
Sidemisbruket blir redusert: De narkomanene drikker femti prosent mindre alkohol, og misbruket av Valium og Stesolid er redusert til en tredjedel
• Flere av de narkomane er i en eller annen form for sysselsetting og har for eksempel fått IT-kurs.
– Lar sjeldent nok
ProLar’s visjon er at pasienter i Lar skal ha de beste forutsetninger til å kunne oppnå en god rehabilitering og få økt sin livskvalitet. Kommunenes økonomi gjør imidlertid at tilbudet til mange pasienter blir ulikt, ifølge ProLar. De er også opptatt av at Lar i seg selv ikke er tilstrekkelig hjelp for mange rusavhengige.
– I følge Senter for rus- og avhengighetsforskning sliter én av tre rusavhengige som er i Lar, sier Olsen og nevner en rekke årsaker:
- Strengt regime
- Manglende evne til systemtilpasning
- Bostedsløshet
- Bruk av rusmidler
- Maktesløshet
- Ingen medvirkning
- Påtvunget medikament
- Manglende oppfølging
- Flere diagnoser – som angst, PST, ADHD
- Mangel på individuell tilpassing
Selv har Olsen et hjertesukk:
– Det glipper i praksisfeltet der pasienter og ansatte møtes. Derfor er brukermedvirkning gjennom pasientenes foreninger viktig. Det er stor etterspørsel etter vår brukererfaring. Det setter vi pris på. Men vi sliter med å få nok penger og å gjøre en god nok jobb når det for eksempel skal lages behandlingsveiledere. Vi må sette oss inn i en rekke fagfelt, og vi må bruke mye tid på å diskutere brukermedvirkning fordi dette kan bety mange ulike meninger. Kort sagt krever det mye av oss i forhold til de ressursene vi får tildelt fra helsemyndighetene.