– Hvilken hest vil du ha? spør Sveinung Skårset, barnepsykiater og overlege ved BUP Nordlandssykehuset, søring som har flyttet nordpå, stor hesteentusiast og – i dag – min guide til en ny og litt skremmende verden: Stallen.
Stiftelsen Lofoten Hest og Helsesenter (LHH) er en ideell organisasjon. Styret består av representant fra Vestvågøy kommune, Nordlandssykehuset Lofoten, Mental Helse forening Vestvågøy, Lofoten ridesportsklubb, samt to uavhengige representanter.
Nordlanssykehuset Lofoten leier fasiliteter av LHH. Stallen ligger på Leknes i Vestvågøy.
LHH eier fire hester. De øvrige ti hestene i stallen er privat eid. Hestene får opphold i stallen, mot at de kan brukes i terapeutisk behandling.
Ved senteret er formiddagene forbeholdt terapeutisk virksomhet. Om ettermiddagen arrangeres ridekurs som er åpne for alle.
Senteret har en ansatt daglig leder i 50 prosent stilling og en ridelærer i 50 prosent stilling. Øvrig arbeidsstokk i stallen er ansatt i samarbeid med NAV for å få arbeidstrening. I tillegg arbeider en del ungdom frivillig i stallen.
Skårset vifter tilforlatelig mot tre hester som er tilgjengelig for meg. Én er slank, høy og gråfarget, den andre mer firkantet, middels høy, med vakker havregul pels, mens den tredje er ponni-størrelse, mørkebrun, med store betryggende øyne.
Novise i stallen
Jeg er jo ikke dum heller, så jeg velger den minste. Selvfølgelig gjør jeg det. Min erfaring med hest strekker seg til å beundre dem fra andre siden av et gjerde. Jeg ble aldri bitt av hestebasillen, har aldri vært i en ordentlig stall før, aldri vært i nærheten av å sitte på en hesterygg.
– Nå leier du hesten inn i hallen, befaler Skårset.
Jaha. Så lusker vi av sted, Donna, som min nye halebehengte venn heter, og jeg. Dog er det uvisst hvem som leier hvem. Snille Donna oppfatter nok at jeg er usikker, men at jeg vil henne vel. Hun går lydig inn i hallen, etterfulgt av de to andre.
– Hva slags inntrykk får du av de tre hestene? spør psykiateren.
Hesteassistert psykoterapi
Slik starter han nesten hver terapitime her ved Lofoten Hest & Helsesenter. Siden 2005 har barn, ungdom, voksne og hele familier kommet hit for å få psykoterapeutisk behandling ved bruk av hest. På fagspråket heter det equine assisted psychotherapy (EAP) – hesteassistert psykoterapi. Hvorfor bruker man hest – og ikke hund eller katt, for eksempel – i terapien?
– Hester er byttedyr. De er avhengige av å kunne lese omgivelsene godt, særlig når de omgir seg med rovdyr som oss mennesker, forklarer Skårset.
Hester er vare for kroppsspråk og stemninger, og responderer tydelig i interaksjon med mennesker. Der hunder eller katter vil kunne angripe hvis de føler seg truet, reagerer hester med å flykte hvis de er i fare. I tillegg er hester flokkdyr, de er sosiale og oppsøker kontakt. Ikke minst er det viktig i terapisammenheng at hester er svært sensitive og raskt blir engstelige.
– Når du skal omgås hester, må du finne en stødighet i deg selv, sier Marie Christoffersen, sosionom og daglig leder på senteret.
Vekker empati
Inne på det myke dekket i hallen står de tre hestene helt i ro – den høye, gråfarget og min lille, mørkebrune står sammen, den havregule står for seg selv. Jeg synes synd på den havregule, som står der ensom, utestengt av de andre. På oppfordring fra psykiateren oppsøker jeg den ensomme hesten, med åpne hender, for å holde den med selskap. Men når jeg kommer bort, snur hesten hodet og går vekk fra meg.
– Hvordan opplever du at hesten snudde seg bort? spør Skårset.
– Jeg føler meg avvist, svarer jeg, ærlig.
Utgangspunkt for samtale
Og så skjer noe som jeg ikke var forberedt på. For selv om jeg er i hallen for å få demonstrert behandlingsformen – jeg er på jobb, i godt humør, har det bra i livet –, så er følelsen av å bli avvist dypt, dypt ubehagelig – og svært gjenkjennelig. Avvist har jeg blitt før. Artig var det ikke. Hvorfor ville ikke hesten hilse på meg? Kunne den ikke se at jeg bare mente å være hyggelig? Hva har den mot meg? Kunne den ikke være snill tilbake? Tankespinnet er i gang.
– Hvordan pasientene opplever møtet med hestene gir utgangspunkt for spennende samtaler. Hvordan viser og håndterer man engstelse? Hvordan opplever og håndterer man nye situasjoner? Hvordan reagerer man på hestenes kroppsspråk? Dette er svært nyttige tema i terapi, påpeker psykiateren.
Speiler følelser
Han mener en av de store fordelene med hesteassistert psykoterapi er at hestene speiler følelser, og at spriket blir tydelig mellom det pasientene viser utad og hvordan de har det inni seg.
– I møtet med hesten blir grunnleggende følelser hos pasienten synlige på en helt annen måte enn i terapirommet, sier Skårset.
Han forteller om en mannlig pasient som kom til behandling for angst og tvangsproblematikk. Første gang han var i stallen, ble hesten han holdt i tau urolig. Jo mer urolig hesten ble, jo strammere holdt mannen. Til slutt tviholdt han i grima. Da kunne psykiateren si: «Legg merke til hvordan du holder hesten. Tror du hesten blir mer eller mindre urolig av å bli holdt så hardt?»
– Vi fikk en god diskusjon om at kontrollbehovet var svært sterkt – og uhensiktsmessig. Mannens behov for kontroll var en belastning for omgivelsene. Vi brukte uttrykket «Nå holder du for stramt» videre i terapien, forteller overlegen.
Avslører gruppedynamikk
De siste årene har Skårset og hans kollegaer særlig brukt hestene i familieterapi. Det kan være familier som sliter med rus, spiseforstyrrelser, angst og depresjon eller utviklingsforstyrrelser. I en vanlig terapisamtale klarer de fleste å holde seg sammen og beholde maska, forteller Skårset. Men inne i hallen, sammen med hestene, tar det ikke lang tid før gruppedynamikk kommer til syne.
Ta familien med en kontrollerende forelder som eksempel. Familien blir bedt om å bli enige om å velge en hest og hente den: Far gjør valget, henter hesten, resten følger etter. Eller familien som ikke klarer å snakke om overgrepet som har skjedd. De er fastfrosset, det er så mye som ikke skal snakkes om. I møte med hestene står alle – både mennesker og dyr – helt urørlig. Lenge.
Øve på å sette grenser
Hesteassistert terapi gir også gode muligheter til å øve på grensesetting. Pårørende til rusavhengige, for eksempel, som ikke klarer å stå imot barna sine eller partneren sin.
En øvelse er at man må tegne en sirkel rundt seg selv som representerer ens egne grenser. Så får man kraftfôr plassert inni sirkelen. Oppgaven er å holde hesten unna maten. Noen vil få beskjed om å gi hesten et navn – samme navn som personen man skal øve seg på å si nei til, for eksempel. «Nei, Per, du får ikke komme inn i dag.» «Nei, Lise, jeg har ikke penger til deg.» «Nei, Ulf, jeg kan ikke hjelpe deg.» Men en matglad hest gir seg ikke, den trenger seg på. Det sier seg selv at dette kan trigge sterke reaksjoner hos folk.
Grunnleggende reflekser
Samme øvelse kan brukes i terapi med ungdom som sliter med å sette grenser for andre.
– Vi ser ofte at hesten konsentrerer seg om én person i en gruppe. Hestene oppfatter at her er en sårbar person, som ikke vil kunne stå imot. Så har du de ungdommene som straks løper fra sin egen sirkel for å hjelpe sidemannen, eller som vil gi sin mat til hesten, for å redde de andre. I denne øvelsen er det grunnleggende reflekser som kommer til syne, forklarer Christoffersen.
Leie med tynn tråd
Min siste oppgave for dagen er å leie den havregule hesten en runde rundt i hallen. Først får jeg bruke et vanlig, solid tau, og hesten følger fint etter meg. Så fester psykiateren en tynn garntråd i grima, som jeg skal bruke til å leie hesten. Ikke sjans. Hesten står bom stille. Jeg kan ikke dra i tråden, for da ryker den. Og jeg må hele tiden bevege meg der hesten vil, for at garntråden ikke skal bli slitt i stykker.
– Hvis hesten ikke vil bevege seg, er det lite du kan gjøre for å tvinge den. Men det var vakkert å se, du la merke til hvordan hun beveget seg og oppfattet hennes signaler, slik at garnet ikke røk, roser psykiateren.
Jeg blir mer stolt enn jeg liker å innrømme.
Bånd som kan bryte
Denne og lignende øvelser bruker Skårset ofte i terapi for å snakke om bånd mellom mennesker. Det kan handle om hvilke bånd man har i livet, hvilke bånd som er viktigere enn andre, hvilke bånd som er skjøre. Og om hvordan det oppleves hvis bånd bryter.
Av og til kan to foreldre, for eksempel, få en garntråd hver og beskjed om å leie samme hest. Ofte vil hesten søke mot en av foreldrene. Hvordan oppleves det for den andre? Hvorfor brytes den enes bånd, men ikke den andres? Slik kan en liten, tynn garntråd vekke de sterkeste og mest grunnleggende følelser og dynamikker i en familie.
– Min kliniske erfaring er at pasientene har effekt av behandlingen. Det er ikke alltid vi skjønner hvorfor terapien virker, men vi ser pasientene opplever fremgang og bedring, avslutter Sveinung Skårset.