– Langt på vei har helse- og omsorgspersonell en plikt til å gi opplysninger til nærmeste pårørende, sier Alice Kjellevold, jurist og førsteamanuensis ved Institutt for helsefag ved Universitetet i Stavanger.
Kan begrense samtykket
Har pasienten gitt sitt samtykke, skal ansatte informere nærmeste pårørende om pasientens helsetilstand og helsehjelpen som ytes. Pasienten kan gi et begrenset samtykke, altså begrense hva det skal informeres om. Samtykket kan trekkes tilbake.
– Samtykket skal være frivillig og informert. Samtidig kan en pasientens tilstand være i endring. Derfor er innhenting av samtykke en prosess og ikke en engangsforeteelse, mener Kjellevold.
Gjenta praten
Med prosess tenker hun på at spørsmålet om samtykke ikke bare tas opp én gang, men med jevne mellomrom under et behandlingsforløp. Og gjerne med en samtale om betydningen av å involvere pårørende.
Kjellevold mener pårørende har rett til informasjon fordi «forholdene tilsier det» i slike tilfeller:
Når det ikke er mulig å innhente samtykke fra en pasient som vanligvis er samtykkekompetent.
Hvis det ikke er klare indikasjoner på at pasienten ikke vil at pårørende skal få informasjon - da kan det legges til grunn et antatt samtykke.
Informasjon kan i disse tilfellene også begrunnes i hensynet til pårørende.
Nødssituasjoner, for eksempel når en person med alvorlig rusproblematikk skriver seg ut med øyeblikkelig virkning fra institusjon, og en er redd for overdose eller selvmord.
Fortell om praksisen
Kjellevold minner også om at generelle opplysninger ikke er underlagt taushetsplikt. Det kan være når pårørende henvender seg. Da skal de gis generell informasjon om rettigheter, vanlig praksis, saksbehandling, mulighet for opplæring og faglig informasjon om aktuelle lidelser og vanlig helsehjelp som ytes.
Ved førstegangsinnleggelse der de ansatte ikke kjenner pasienten, og det ikke er opparbeidet noen form for behandlingsallianse, er kontakten med pårørende ekstra viktig:
«Helsetilsynet er av den oppfatning at en korrekt og utfyllende selvmordsrisikovurdering, i tillegg til den aktuelle kliniske tilstand, også skal omfatte komparentopplysninger. Den pårørende som hadde tatt et ansvar for pasienten, og som også besøkte ham under oppholdet, kunne sannsynligvis ha bidratt med utfyllende opplysninger.»
Grense ved 12, 16 og 18 år
Er personen under 16 år, er hovedregelen at ansatte har opplysningsplikt til foreldre. Det gjelder også når informasjonen er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret – inntil pasienten er 18 år. Samtidig er det et unntak fra informasjonsplikten når barnet er over 12 år, og ikke ønsker at foreldre skal informeres ut fra grunner som må respekteres; som prevensjonsveiledning hos helsesøster.
Pårørende er ofte frustrerte over at de får vite for lite om pasienten. Jo mer de vet, jo mer kan de bidra, sier mange; eller jo mer de får informasjon om, jo lettere blir det å forholde seg til situasjonen. Kjellevold mener at mangel på kunnskap om lovverket, og liten forståelse for hva pårørende kan bety for godt pasientarbeid, er de to viktigste årsakene til at ansatte i hjelpeapparatet misbruker taushetsplikten.
Kan informere videre
Dersom den som er omsorgsperson ikke er nærmeste pårørende, kommer de vanlige reglene om taushetsplikt og opplysningsrett til anvendelse. Så selv om det er viktig at omsorgspersonen får nødvendig informasjon for å utføre sine oppgaver, må pasienten ha gitt samtykke til at opplysningene om ham eller henne kan oppgis. Ut over dette er det fritak fra taushetsplikt hvis det ellers vil kunne oppstå en særlig vanskelig eller alvorlig situasjon.
Nærmeste pårørende kan gi informasjon videre til omsorgsperson.
I strid med info-plikt
Ellers skal det gis informasjon når pasienten ikke kan ivareta sine interesser på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, demens eller psykisk utviklingshemming.
«Pasienten var alvorlig deprimert. I følge journalen skulle pasienten selv informere den nærmeste pårørende om helgepermisjonen. Nærmeste pårørende fikk aldri den informasjonen. Helsetilsynet uttaler at en alvorlig deprimert pasient ikke skal ha ansvar i forhold til en slik viktig informasjon, og at avdelingen må påta seg ansvaret for å informere og avtale med de pårørende alle praktiske forhold rundt en hjemmepermisjon.»
Helsetilsynet konklusjon var at den manglende informasjonen til pårørende var i strid med institusjonens informasjonsplikt i henhold til pasientrettighetsloven (nå Pasient- og brukerrettighetsloven).
Eksemplene fra Helsetilsynets uttalelser ble brukt i et foredrag Kjellevold holdt under en konferanse om pårørende, ansatte og informasjon.