Per Føyn var allmennpraktiker og avdelingsleder i sikkerhetspsykiatrien i mange år, før han gikk over i rusfeltet. I årene før han ble pensjonist i 2008 var han medisinskfaglig rådgiver ved Klinikk rus og avhengighet på Aker universitetssykehus. Han har også vært medlem i Legeforeningens rusmiddelpolitiske utvalg.
Stress og hormoner
Etter 40 års arbeid med rus- og psykiske lidelser (ROP), mener han det er tre typer forskning som er relevant for feltet ROP-lidelse:
Evidensbasert kunnskap. Føyn mener dette er en form for kunnskap som ikke tar hensyn til den individuelle konteksten, og som er forankret i biomedisin. Tilnærmingen benytter et hierarki der randomiserte, kontrollerte forsøk er plassert øverst.
Nevrobiologisk forskning. Denne forskningstradisjonen forsøker å forklare hva rusmidler gjør med hjernen, og hvordan stresshormoner og traumer bidrar til ruslidelser.
Forskning basert på erfaringsbasert kunnskap. Dette er mest relevant når pasienten har langvarige og sammensatte lidelser som krever helhetlige tjenester, bredt samarbeid og behandling som går over lang tid.
– Umulig å ta i bruk
Føyn synes det er utfordrende, og noen ganger umulig, å ta i bruk evidensbasert kunnskap. Han påpeker at slik kunnskap er hentet fra undersøkelser i utvalgte grupper, i en annen sammenheng enn den fagfolk møter i det daglige arbeidet. Er det for eksempel det terapeutiske i legemiddelbehandling, Nav eller samtaleterapi som er avgjørende når en pasient blir bedre, eller er det en gunstig kombinasjon som falt heldig ut for akkurat denne pasienten?
– Her er det lett å gå seg bort i hva som er årsak og virkning, mener Føyn.
– Skjev del
Han får støtte av Marit Borg og tre medforfattere som i 2011 skrev i Tidsskrift for psykisk helsearbeid om utfordringer innenfor forskning på ROP-feltet.
Borg mener at evidensbaserte samarbeidsformer, der tilnærmingen til hver enkelt pasient skal vurderes ut fra beste forskning, og brukernes og helsepersonellets erfaringer, ikke følges opp i praksis.
– Det reduseres til en forståelse der kun en begrenset og skeiv del av forskningsresultatene blir regnet med, skriver forfatterne.
– Blir ikke sett
Det profesjonelle arbeidet blir dermed koblet opp til bestemte metoder som skal implementeres i feltet.
– Dette skaper et fremmedgjørende og markedsorientert begrepsapparat for mellommenneskelige relasjoner. Det igjen gjør at den enkelte menneske ikke blir sett, mener forfatterne.
Føyn er opptatt av aktiv brukermedvirkning der pasienten kan reflektere og observere. Det kan skje når pasienten føler seg verdsatt og tatt med i beslutningsprosesser. Borg og medforfatterne mener at det er langt igjen til brukermedvirkning:
– Deler av spesialisthelsetjenesten er forankret i en grunnleggende antagelse om at den ekspertbaserte, psykiatriske kunnskapen er hegemonisk og i stor grad er synonym med «kunnskap». Brukernes erfaringer og tanker om noe annet passer ikke alltid inn og blir fort en del av «symptomatologien», skriver de.
Det igjen gjør det vanskelig for pasienten å gjenreise egenverdet, konkluderer Borg.
Fare for motoverføring
Føyn har lært mye av å lese og å diskutere med pasienter og kolleger. Det har økt hans relasjonsevne og fleksibilitet, der han må tilpasse seg pasienten – ikke omvendt.
Faren er at det kan skje en motoverføring. ROP-pasientens væremåte skaper for eksempel irritasjon hos behandleren, og behandleren overfører så sine negative følelser og oppfatning til pasienten.
Føyn ønsker en fenomenologisk tilnærming til pasienten. I tråd med fenomenologien må behandleren respektere pasientens subjektive måte å se verden på. Når denne subjektive oppfatningen er skadelig, må behandleren forsøke å hjelpe pasienten til endring.
Kan ikke vite for andre
– Vi vet aldri hvordan pasienten tenker, det må hun eller han fortelle oss. Vi kan aldri vite noe for et annet menneske. Men gjennom for eksempel motiverende intervju kan vi vandre sammen med pasienten. På den måte kan vi endre hans eller hennes subjektive tenkning, sier Føyn.