Må ta hensyn til kognitiv svikt hos pasienter med rusmiddelproblemer

Rett før jul i fjor avsluttet Kirsten Braatveit sitt doktorgradsarbeid hvor hun undersøkte psykisk utviklingshemning og nedsatt evnenivå blant pasienter i rusbehandling.

− Denne avhandlingen bekrefter vitenskapelig det vi har mistenkt før: Mange som sliter med rusproblemer har utfordringer på det kognitive området, sier Jørgen G. Bramness, seniorforsker ved NKROP.

Les om doktorgraden: Psykisk utviklingshemming hos rusmiddelavhengige blir ikke fanget opp

Bramness mener det ikke har vært greit å snakke om nedsatt evnenivå og psykisk utviklingshemning i behandling av pasienter med rusmiddelproblemer. Han er derfor glad for at Braatveit gjennom sin forskning retter oppmerksomhet mot et lenge forsømt tema.

− Generelt er psykisk lidelse og rusmiddellidelser hos psykisk utviklingshemmede et område det er forsket lite på. Betydningen av kognitiv svikt ved rusmiddelproblemer har vært underkjent, påpeker Bramness.

Ulikt utgangspunkt

Bramness er opptatt av at det ikke har vært «comme il faut» innen behandling generelt å si at ikke alle har samme utgangspunkt:

− Ikke alle kan få høyskoleutdanning bare de har gode lærere eller får de samme mulighetene. Det fins en del personer som ikke klarer dette på grunn av de kognitive forutsetningene de har. Og fordi man ikke snakker om at kognitive evner kan være en utfordring hos personer med rusmiddellidelse, faller disse personene utenfor, hevder han.

Han viser til at rehabilitering ofte fordrer god kognitiv evne. Han understreker at pasienter med rusmiddelproblemer og kognitiv svikt eller psykisk utviklingshemning må få tilrettelagt behandlingen på det nivået de er.

− I noen tilfeller må man kanskje tilrettelegge for de kognitive evnene før man tar fatt i rusmiddelproblemene, tror seniorforskeren.

Oppsiktsvekkende funn

Forsker og faglig rådgiver ved NKROP Knut Boe Kielland finner det oppsiktsvekkende at blant 90 innlagte pasienter med rusmiddelproblemer var det sju som hadde psykisk utviklingshemning og 22 som fungerte på grensen, i alt vel 30 prosent.

− Det er kjent at gjennomsnittlig IQ er lavere blant dem som er i behandling for rusproblemer enn i befolkningen ellers, men det var overraskende at andelen med slike problemer var så stor, og at bare én av de 29 med slike problemer var fanget opp av behandlingsinstitusjonene, sier Kielland.

Forskeren mener Braatveits doktorgrad viser at det er viktig å utrede kognitiv funksjon blant pasienter i rusbehandling, selv om det kan være vanskelig å gjennomføre. Både ROP- og TSB-retningslinjene anbefaler slik utredning, og Braatveits avhandling validerer et lovende screeninginstrument for slik utredning.

Kielland viser til at noen av metodene som brukes i rusbehandlingen i dag, som kognitiv atferdsterapi og motiverende intervju, forutsetter at pasienten har tilstrekkelige kognitive funksjoner til å kunne ha nytte av disse metodene.

Viktig med tilpasset behandling

For at et behandlingsopplegg skal fungere for personer med rusmiddelproblemer og nedsatte kognitive evner, må man kjenne den enkelte pasienten, kartlegge hvor landet ligger samt sørge for tett oppfølging over lengre tid, mener Kielland.

− Behandlingsoppleggene våre fokuserer kanskje for lite på å skape gode rammer over tid. Mange i denne pasientgruppa vil kunne klare seg bra innenfor institusjoner, selv om drop-out fra behandling også der er høyere. Sannsynligvis vil de ha større vansker med å klare seg enn andre også etter institusjonsopphold. 

Klarere rammer og tett oppfølging over lengre tid er ifølge Kielland viktige stikkord for et tilpasset behandlingsopplegg for ruspasienter med psykisk utviklingshemning.

IQ en viktig prediktiv faktor

– Uavhengig av behandlingsbakgrunn er alle i rusfeltet opptatt å møte pasientene der de er.

Men akkurat dette med IQ har blitt stemoderlig behandlet. Historisk sett har dette vært et stort faglig hull der ingen har gått inn, og derfor er dette en viktig doktorgrad, mener Egon Hagen, spesialrådgiver ved KORFOR.

Hagen påpeker at IQ er en viktig prediktor for hvordan det går med oss alle, både med og uten rus, og at det uten tvil er en av de sterkeste faktorene for hvordan det vil gå med personer med rusmiddellidelse.

Hagens eget forskningsarbeid har vist at mange med rusmiddelproblemer opplever bedring i funksjonsnivå når de blir rusfrie, men spesialrådgiveren understreker at Braatveits doktorgradsarbeid handler om en annen gruppe rusmiddelavhengige:

– Personer med rusmiddellidelse og psykisk utviklingshemning vil stort sett befinne seg på samme kognitive nivå uansett om de blir rusfrie eller ikke. Det er nå engang slik at du har den IQ-en du har, og det endrer seg ikke i vesentlig grad, fastslår han.

Betydning for drop-out og tilbakefall

Hagen viser til at det er godt kjent at kognitive forutsetninger er en av de største faktorene for frafall fra rusbehandling og tilbakefall:

– Derfor er det enda mer paradoksalt at kognitiv svikt hos pasienter med rusmiddelproblemer er blitt oversett, mener Hagen.

Forskeren tror dette kan skyldes at man vært redd for å nærme seg temaet for ikke å ta motet fra pasienten, noe han tror virker mot sin hensikt:

– Det er mye bedre å ta høyde for hvor pasienten faktisk er enn der vi skulle ønske at han eller hun var.

Mindre psykoterapi og mer struktur

I den kliniske hverdagen ser Hagen ofte pasienter som opplever at de kommer til kort. De står i jobb eller skoleprosjekter som de ikke greier og møter veggen, og ofte blir dette urettmessig forklart med rus.

Forskeren har tro på mer konkrete tiltak, ikke nødvendigvis mer psykoterapi for denne gruppa. Han mener et sterkt følelser faktisk kan skape mer forvirring og uro. Hagen ønsker heller mer strukturerte råd og oppfølging som skaper struktur og kontroll.

Han ønsker også å framheve betydningen av å hente inn kunnskap fra tilstøtende fagområder:

–  Personer som jobber i kommunale boliger og lignende har mye erfaring med denne gruppa. De har en masse kunnskap vi kan bruke og ha nytte av, slik at vi kan finne et realistisk rehabiliteringsnivå for den enkelte pasienten, avslutter han.